En uutnyttet mulighet i de sosialfaglige utdanningene

Ole Petter Askheim

Professor, Høgskolen i Innlandet

ole-petter.askheim@inn.no

Artikkelen argumenterer for at forskning som tar utgangspunkt i utsatte gruppers situasjon og involverer dem i FoU-arbeidet vil være et viktig bidrag for å realisere grunnleggende mål i sosialfaglig arbeid. Selv om positive utviklingstrekk kan spores, framstår dette i dag som en uutnyttet mulighet og en utfordring for de sosialfaglige utdanningene.

Økt fokus på brukerinnflytelse

I økende grad knyttes det i dag forventninger og krav til at brukerne av forskning skal delta i og ha innflytelse over forskningsprosessen. Dette gjelder ikke minst for forskning knyttet til velferdssektoren og velferdstjenestene. Prosjekter med aktiv deltakelse fra tjenestebrukerne skal vurderes positivt ved tildeling av forskningsmidler. I satsingsområdet «Praksisrettet FoU for helse- og velferdstjenestene» (PraksisVEL, 2014-2019) i Norges Forskningsråd kreves det at brukerkunnskap og brukermedvirkning skal ligge til grunn ved planlegging og gjennomføring av prosjektene og i arbeidet med spredning og bruk av resultatene (Norges Forskningsråd, 2014). På tilsvarende måte heter det i programplanen 2015-2024 for det såkalte HELSEVEL-programmet (Norges Forskningsråd, 2015, s. 19): «Brukermedvirkning skal inngå i alle ledd i forsknings- og in-novasjonsprosesser som finansieres av programmet, og det må begrunnes dersom brukermedvirkning ikke er vurdert».

Kravet om brukermedvirkning i forskning er ikke noe særnorsk fenomen, men er del av en internasjonal tendens (Nowotny, Gibbons & Scott, 2001; Macaulay et al., 2011; Heaton, Day & Britten, 2016). Ida Lillehagen (2017, s. 23) slår fast at «the use of participatory research is becoming an ideal standard, strongly supported by national and international funding agencies».

Det er ulike bakgrunner og begrunnelser for at brukermedvirkning i forskning har kommet såpass sterkt på dagsordenen. Så vel etiske, kvalitetsmessige og politiske begrunnelser ligger bak (Wallerstein & Duran, 2008; Kindon, Paine & Kesby, 2010). Et kjerneargument fra tilhengerne er at de som berøres av forskningen skal ha rett til å influere over den. Brukermedvirkning ses med andre ord som et sentralt virkemiddel for å demokratisere forsk-ning og kunnskapsproduksjon. Inspirert av den brasilianske frigjøringspedagogen Paulo Freire (Freire, 1974/2002) og den colombianske sosiologen Orlando Fals Borda (Fals Borda & Rahman, 1991) har argumentasjonen til dels et eksplisitt politisk budskap om at forsk-ning og kunnskapsutvikling tradisjonelt har vært et redskap for eliter i samfunnet, og har bidratt til marginalisering, undertrykking og urettferdighet. Ut fra en slik tilnærming er dermed intensjonen med forskning å bryte elitenes kunnskapsdominans og å mobilisere og bidra til frigjøring og rettferdighet. Forskningen skal bidra til både kunnskapsproduksjon og sosial endring. Tilhengere av tilnærmingen har senere hentet inspirasjon fra feminisme, som vektlegger de personlige og subjektive dimensjonenes betydning som en opposisjon mot positivismens objektivitetskriterier (Starrin, 2007).

Brukerdeltakelse i forskning har med et slikt utgangspunkt fått betydelig gjennomslag i deler av velferdsforskningen. Dette perspektivet er inspirert av radikale brukerbevegelser som gjennom forskningen vil bidra til at grupper som er utsatt for undertrykking gis innflytelse i kunnskapsproduksjonen (Glasby & Beresford, 2006; Rose, Thornicroft & Slade, 2006; Beresford, 2013). I neste omgang skal en slik kunnskapsproduksjon ha konsekvenser for hvordan velferdstjenester organiseres og implementeres og mer generelt bidra til større rettferdighet og empowerment av marginaliserte grupper.

FoU-arbeid som redskap for å realisere mål i sosialfaglig arbeid

En slik politisert tilnærming til forskning overensstemmer med grunnleggende målsettinger i sosialfaglig arbeid. Den globale definisjonen av sosialt arbeid slik den er utarbeidet av IFSW (International Federation of Social Work) og IASSW (International Association of Schools of Social Work) i 2014 er formulert slik i Fellesorganisasjonens (FO) (2017) norske oversettelse:

«Sosialt arbeid er et praksisbasert yrke og en akademisk disiplin som fremmer sosial endring og utvikling, sosialt samhold, myndiggjøring og frigjøring av mennesker. Prinsippene om sosial rettferdighet, menneskerettigheter, kollektivt ansvar og respekt for mangfold er sentrale i sosialt arbeid. På grunnlag av teorier i sosialt arbeid, andre samfunnsvitenskapelige disipliner, humaniora og urfolkskunnskap involverer sosialt arbeid mennesker og strukturer for å møte utfordringer i livet og styrke menneskers livskår.»

I denne definisjonen ligger et tydelig politisk budskap om at sosialt arbeid skal bidra til empowerment, frigjøring og rettferdighet. Ut fra et slikt perspektiv har med andre ord sosialarbeideren et betydelig politisk og samfunnsmessig ansvar.

Målsettingene, slik de strekes opp av IASSW og IFSW, må også ha gyldighet for FoU-arbeidet i de sosialfaglige utdanningene. Kunnskapen som bringes fram gjennom forskning og utviklingsarbeid skal danne et viktig grunnlag for den sosialfaglige praksisen. Også FoU-arbeidet må dermed preges av solidaritet med svake og marginaliserte grupper, motarbeiding av sosial urettferdighet og bekjempelse av barrierer som gir opphav til marginalisering og avmakt. Slike prinsipper bør være retningsgivende for temaer og problemstillinger og for hvordan forskningen gjennomføres.

Mye tyder på at det sosiale arbeidets samfunnsansvar i liten grad realiseres i praksis. Med utgangspunkt i svenske forhold konkluderer Katharina Thorén og Tapio Salonen (2014, s. 151) på følgende måte:

«There is currently no systematic knowledge about social workers’ engagement in policy practice as part of their profession in Sweden. But the common view is that social workers are silent and rather passive in sociopolitical debates and processes and that they have, in general, abandoned issues such as poverty, inequality and marginalization.»

Påpekningen fra de svenske forskerne rommer en kritikk som i økende grad rettes mot sosialt arbeid: I stigende grad har det skjedd individualisering og terapeutisering av det sosiale arbeidet (Payne, 1997; Villadsen, 2004; Ferguson, 2008). Randi Kroken og Ole Jacob Madsen (2016, s.14) beskriver tendensen slik: «Diskursen innen sosialt arbeid har dreid seg fra en kamp om å endre samfunnsbetingelsene til at det i dagens samfunn dreier seg om å frigjøre klientene fra deres egen mentale fastlåsthet.»

Ian Ferguson (2008) maner ut fra en slik erkjennelse til «Reclaiming social work» og å revitalisere målsettingene om å fremme sosial rettferdighet.

Kritikken rettes på tilsvarende måte mot forskningen. Personer som befinner seg i marginaliserte eller utsatte situasjoner opplever at de blir forsket på og føler seg utnyttet. Mens forskerne bruker dataene til å bygge seg karrierer, opplever de hva Beresford (2013, s. 145) beskriver som en «consultation fatigue» og «being consulted out» uten at de får noe tilbake fra forskningen. Den rådende forskningen kritiseres fra brukerhold for å individualisere problemene og at forskningen dermed er en del av en bredere samfunnsmessig undertrykking og diskriminering (Glasby & Beresford, 2006; Oliver, 2009; Beresford, 2013).

Begrenset gjennomslag, men positive tendenser til endring

I hvilken grad har så slike bruker-orienterte tilnærminger fått gjennomslag i FoU-arbeidet ved de sosialfaglige utdanningene her i landet? I St. meld. nr. 13 (2011-2012) Utdanning for velferd brukes begrepet «kunnskapstriangelet» om samspillet mellom yrkesutøvelse, utdanning og forskning (Kunnskapsdepartementet 2012). Det vektlegges at utdanningene skal drive «praksisnær forskning», og det poengteres sterkt at forskningsbasert kunnskap skal utvikles i samarbeid mellom utdanningene og praksisfeltet. Samtidig er brukerne og brukerkunnskapen i liten grad inkludert i dette kunnskapstriangelet. Sigrid Nordstoga (2017, s.173) slår fast at «Brukerperspektivet har ikke fått en framtredende plass i kunnskapstriangelet slik det er presentert fra sentralt hold».

I forlengelsen av St. meld. nr. 13 (2011-2012) fikk Universitets- og høgskolerådet (UHR) ansvar for å gjennomføre et prosjekt som skulle realisere målsettingene i meldinga. Utdanningsinstitusjonene ble invitert til å etablere tverrprofesjonelle arbeidsgrupper i dialog med praksisfeltet. Målet var å utvikle et mer forskningsbasert kunnskapsgrunnlag for videre diskusjoner om og arbeid med å styrke det sosialfaglige i utdanningene. Tverrprofesjonelt samarbeid ble et nøkkelbegrep. Dette er et viktig og positivt initiativ, men også her glimrer brukerne med sitt fravær.

En del positive utviklingstrekk kan likevel spores. HUSK-prosjektet (Høgskole- og universitetssosialkontor) fra 2006 til 2011, finansiert av Arbeids- og velferdsdirektoratet (tidligere Sosial- og helsedirektoratet), vektla brukermedvirkning sterkt. Brukere ble trukket inn i en rekke prosjekter (Johannesen, Natland & Støkken, 2011; Støkken, 2014), og HUSK-prosjektet fikk også en viss internasjonal oppmerksomhet (Marthinsen & Julkunen, 2012; Austin & Johannesen, 2015). Den mer langsiktige betydningen er likevel usikker. I den nasjonale evalueringen av prosjektet heter det at HUSK antakelig har styrket verdien av brukernes erfaringskunnskap som kunnskapsgrunnlag for praksisutøvelse (Gjernes & Bliksvær, 2011). Samtidig understreker evalueringsrapporten betydningen av å sikre seg mot at endringsprosesser som ble igangsatt i prosjektperioden ikke går tapt etter at prosjektet er avsluttet. Evalueringen ble sluttført så tidlig som i 2011, og de empiriske undersøkelsene som lå til grunn er fra 2009. Det er lite kunnskap om i hvilken grad prosjektene har hatt mer varig betydning for brukerdeltakelse i FoU-arbeid. En interessant forlengelse av HUSK-prosjektet er opprettelse av samarbeidsarenaer ved Universitetet i Agder gjennom det såkalte Praxis-sør-samarbeidet. Der samarbeider forskere, praktikere og brukere om forsknings- og utviklingsprosjekter (Halvorsen, Nordstoga, Støkken & Ueland, 2017; Nordstoga, 2017; Larsen, Thorød, Bøe, Ruud Lindvig & Nodeland, 2017). Den «Nasjonale konferansen om brukermedvirkning i forskning» som ble avholdt på Lillehammer i oktober 2017 viste at brukerinvolvering i forskning har fått økende oppmerksomhet. På konferansen deltok nesten 130 personer, og det var ca. 30 presentasjoner (Høgskolen i Innlandet 2017). Mange av framleggene var fra utdanningsinstitusjonene på sosial- og helseområdet. Personer med brukererfaring hadde plenumsinnlegg og deltok også i presentasjoner av prosjekter i de ulike sesjonene.

Brukermedvirkning i FoU-arbeidet: En uutnyttet mulighet

Selv om positive utviklingstrekk kan spores, framstår likevel brukermedvirkning i forsknings- og utviklingsarbeid som et uutnyttet potensiale i de sosialfaglige utdanningene. For utdanningene handler brukermedvirkning i FoU-arbeidet på mange måter om å gripe muligheter som ligger rett for hånden. Konkret vil det handle om:

• Å benytte seg av praksisnærheten; utvide hva som ligger i «feltet» og dermed inkludere bruker-involveringen tydeligere i samarbeidsprosjekter med «feltet».

• Å styrke kontakten med brukermiljøer og brukerorganisasjoner; gå ut til dem og invitere dem inn. Med andre ord innta en proaktiv holdning til brukermiljøene.

• Innenfor utdanningene kan det være snakk om prosjekter av ulik størrelse og varighet: Bacheloroppgaver, masteroppgaver, FoU-oppdrag i tilknytning til praksisperioder og prosjekter som ledd i førstelektorkvalifisering.

For utdanningene handler det om å få et slikt perspektiv «under huden», slik at det blir en naturlig måte å tenke forskning og utviklingsarbeid på. De sosialfaglige utdanningene kan her hente inspirasjon fra internasjonale forsk-ningsmiljøer. I boka «Innovations in Social Work Research. Using Methods Creatively» (Hardwick, Smith & Worsley, 2016) er det nettopp handlingsorienterte tilnærminger i samarbeid med brukerne som står i fokus. I England står den såkalte «Participatory Action Research» (PAR)-tilnærmingen sentralt i forskningsmiljøer på det sosialfaglige området (Kindom, Pain & Kesby, 2010). Gjennom å ha et tydelig samfunnsperspektiv og involvere de personene forskningen angår i forskingsprosessen, er PAR orientert mot å motvirke marginalisering og å skape endring og rettferdighet. Sarah Banks (2016, s. 18) beskriver at et grunnleggende trekk ved forskningen er: «within a community organising framework, with a focus on moblising people to take action for social change». På den europeiske konferansen om forskning i sosialt arbeid (ESWRA) i Edinburgh i april 2018 hadde brukerinvolvering i forskning en bred plass (ESWRA 2018). Den engelske professoren Hugh McLaughlin (2018) oppsummerte tematikken slik på sitt innlegg på konferansen:

«We must all be aware of how knowledge is constructed, research is not neutral, if we seek to challenge oppression and promote social justice we are positioning ourselves, we are making a stand, both politically and ethically in relation to social issues and social problems.»

Gjennom å ta en slik kjensgjerning på alvor og i sterkere grad inkludere brukere i forsknings- og utviklingsarbeidet kan FoU-aktiviteten framstå som en viktig del av arbeidet med å vitalisere målsettingene om empowerment, frigjøring og rettferdighet i sosialt arbeid.