JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

Kritisk om psykologi

Universitetsforlaget

06.12.2017
21.08.2023 17:14

Anmeldt av
Anbjørg Ohnstad

Førsteamanuensis ved Psykologisk Institutt, Universitet i Oslo og professor emerita, Høgskolen i Oslo og Akershus

Anbjorg.Ohnstad @hioa.no

Om boka

Ole Jacob Madsen (2017) Den terapeutiske kultur, 2.utgave, Oslo: Universitetsforlaget.

Dette er andre utgave av boken med samme tittel som kom i 2010. Da ble den grundig anmeldt i flere medier som Morgenbladet, Prosa og Tidsskrift for Norsk psykologforening, og skapte en viss debatt. Siden undertegnede ikke leste den forrige utgaven, er det vanskelig å si hva som er nytt, bortsett fra at forfatteren nå er ansatt ved Psykologisk institutt og at eksemplene er av nyere dato. Oppmerksomheten rundt førsteutgaven, og at tendensene forfatteren peker på bare har forsterket seg, er sikkert medvirkende til at boka gis ut på nytt.

«ÅRSAKEN TIL MANGE sosiale problemer ligger i mangel på selvfølelse og krever terapeutisk behandling». Dette løsrevne sitatet står som eksempel på hvordan senmodernitetens mange kriser og problemer ikke settes inn i en større samfunnsmessig sammenheng, men ses på som individuelle problemer som psykologien skal gi svar på. Derfor også tittelen «Den terapeutiske kultur». Madsen bruker eksempelet med den utslitte rengjøringsassistenten som kommer i terapi, terapeutens oppgave er å få henne tilbake i jobb. Hun får bedre selvfølelse og kan fortsette som før. Psykologiens oppgave blir smøring i et system som skaper problemer for folk. Umenneskelige arbeidsforhold blir det ikke satt spørsmål ved, og problemene de skaper, oppfattes og behandles som individuelle.

PSYKOLOGIEN HAR INNTATT mange arenaer i vårt samfunn. Det andre kapittelet i boken handler om psykologi og økonomi, hvor selvrealisering er likestilt med forbruk. Selvet er et foretak og et prosjekt der man forvalter seg selv som et foretak. Økonomiske ulikheter og muligheter er gjort til individuelle utfordringer. «Foretaksselvet» er i kapitalismens ånd, og har erstattet den protestantiske etikk der mennesker skulle produsere, nå skal det konsumere. «Foretaksselvet» trenger den terapeutiske støtte for å fange opp de som ikke klarer å forvalte seg på rette måten, og ikke får brukt sine indre ressurser. Mange blir utslitt av å skulle realisere seg selv, og borgere er blitt klienter.

PSYKOLOGIEN SKAL OGSÅ gi svar på modernitetens krise. Moderniteten handler ifølge forfatteren om en «autoritetskrise», der det ikke er noen autoritet som forteller hva man skal gjøre. En kollektiv meningskrise der den individuelle friheten løser en fra et felleskapsmål, som kan ende i meningsløshet og fremmedhet. Selvet er omdreiningspunktet, og her diskuteres både Freud og Nietzsche. Den psykologiske etikk synes å være enerådende, det er opp til hver enkelt å finne meningen med livet.

RELIGION ER OGSÅ et område som diskuteres, hvordan nyreligiøsitet har fått ny renessanse, som svar på og en motreaksjon til vestens kapitalisme. Framvekst av fundamentalisme og islamisme er et svar på den tradisjonelle religionens tilbakegang. Men nyreligiøsitet og nyåndelighet går hånd i hånd med det terapeutiske etos, da det nettopp oppmuntrer til individuell meningssøking. I dette kapittelet drøftes alt fra Gud som kosmisk terapeut, til fenomenet Snåsamannen, Märtha Louise og Elisabeth Nordeng sin bok «Møt din skytsengel», og hvordan justering av auraen noen cm kan gi en god effekt på selvframføringen. Det handler igjen om det autentiske selvet. Den moralske krise omtales som det faderløse samfunnet, der rettighetskulturen har overtatt for pliktkulturen. Ideen om at alt er mulig er utmattende, der mange føler seg fortapte. Madsen avslutter dette kapittelet med at selvrealisering og selvfølelse kanskje har sine beste betingelser når det ikke er et uttalt kulturelt ideal og mål i seg selv, men et biprodukt av en felles kollektiv kultur, som er tilstrekkelig balansert mellom individuell autonomi og en felles kollektiv kultur, som både gir individet en følelse av tilhørighet og mening og et enkelt imperativ man kan leve etter.

POPKULTUREN ER VIET et stort kapittel. Her blir vi tatt med inn i hvordan de ulike medier presenterer psykologien, alt fra selvhjelpslitteratur, til ulike TV-show som Sopranos, The Operah Winfrey show, dr. Phil og vår egen Peder Kjøs med Jeg mot meg. Kliniske eksperter populariserer faget, og mange aviser har egne spalter der man spør en ekspert til råds. Selvhjelpslitteraturen har Madsen tidligere behandlet i en egen bok, svaret på mange av dagliglivets utfordringer er igjen selvfølelse og selvtillit. Hjelp til selvhjelp formidles gjennom TV-show som Lukusfellen, der man får hjelp av økonom og psykolog til å håndtere en økonomi ute av kontroll. «Den nye åpenheten» der politikere og andre kjendiser står fram med sine psykiske og rusrelaterte problemer, har blitt en ny sjanger. Man antar at det kan ha en positiv effekt på andre som har det vanskelig, om dette er en riktig antagelse vet man lite om, ifølge Madsen.

IDRETTEN ER OGSÅ en ny arena for psykologien. Det mentale aspektet ved konkurranse og mestring har fått sine egne eksperter, og psykologer er noen ganger tilgjengelige hele døgnet for toppidrettsutøvere. Vi har fått egne idrettspsykologer som bidrar med kunnskap om hvordan det mentale kan forbedres.

NYLIBERALISME ER EN politikk som mange vestlige land styres etter, der markedskreftene har fritt spillerom. Begreper som gründer, entreprenørskap og valgfrihet, er viktige. Språket i mediene er endret. Ord som solidaritet og samhold har en tilbakegang, mens begrepet jeg/meg har økt. Bruken av rettigheter har økt, mens begreper som ansvar har gått tilbake. Nyliberalismen knyttes til individualiseringsprosessen, som gir et skinn av økonomisk og individuell frihet. Mange psykiske lidelser øker tilsynelatende i omfang både for voksne og barn. Det er et paradoks at evnen til å ta selvstendige valg svekkes, og ekspertene overtar, hver enkelt blir mer og mer avhengig av blant annet psykologene, samtidig med at mer og mer overlates til den enkelte. Madsen spør om dette skyldes at sosial krise omdefineres til psykiske belastninger. Lukker vi øynene for en usunn samfunnsutvikling bistått av psykologien, og er den politiske løsningen en for stor byrde for den enkelte? Er det slik at den eneste mulige frigjøringskampen er myndiggjøring av oss selv?

HVOR ER ETIKKEN? Profesjonen har definert etikken som ansvaret for enkeltmenneske i større grad enn samfunns- og sosialetikken. Undervisningen i etikk på Universitetet blir et spørsmål om hvordan unngå klage fra klienter, mer enn å ha et utenfrablikk på profesjonens rolle i samfunnet. Spørsmålet som Madsen reiser er et grunnlagsspørsmål, om hvorfor psykologien er så etterspurt i dag. Den kritiske grunnlagstenkning er en mangelvare i mange profesjoner, også i psykologien. Psykologien må styrke sin evne og vilje til
profesjonsetikk og kritisk refleksjon. Klinikere er for opptatt med å anvende psykologien og av å bruke intervensjoner, mens forskere er opptatt av sitt smale felt som de forsker på. Hvem skal se utover dette og anvende et større perspektiv på faget? Fagforeningen ser kun med glede på at profesjonen har styrket seg, og vil ikke være noen kraft i en kritisk refleksjon. Til slutt i boka har Madsen en kritisk innvendig til sin egen kritikk.

BOKA REISER grunnleggende spørsmål om forholdet mellom det strukturelle og det individuelle, en problemstilling som var velkjent allerede på 70-tallet. Da hadde ikke psykologien samme legitimitet som den har i dag. I dag har den kanskje fått for stor legitimitet, skal vi tro Madsen. En kritisk innvendig mot boka til Madsen er at han ser det han vil se. Han begrunner ikke hvorfor han velger de eksemplene han bruker, utover at de illustrerer poengene han vil fram til. Hvis psykologi har blitt allmennkunnskap, kan det godt forstås som et gode, men hvis den brukes som allmenne svar på endringer som krever politiske endringer, er den med på å tilsløre. Madsen mener klart det siste, og hevder at hverken profesjonen eller fagforeningen har vokabular som skal til for å se sitt samfunnsoppdrag. Madsen bruker mange referanser, og han anvender både filosofi og sosiologi som mange sosialarbeidere vil kjenne seg igjen i. Det er en god og velskrevet bok som er lett å anbefale.

06.12.2017
21.08.2023 17:14