JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Bokanmeldelse

En oppvekst i skjæringspunktet mellom den private og offentlige sfære

Gyldendal

11.12.2020
21.08.2023 17:00

Anmeldt av
Jorunn Vindegg

Førsteamanuensis, Institutt for sosialfag, OsloMet – storbyuniversitetet.

Om boka

Amy Holtan, Renee Thørnblad og Jeanette Skoglund (2020) Slektsfosterhjem – Mellom barnevern og familie Gyldendal Akademisk.

Hvor det er best for barn å vokse opp når de ikke kan bo sammen med en eller begge av sine biologiske foreldre? Det er et spørsmål som har vært omstridt og gjenstand for skiftende regimer opp gjennom historien. Forfatterne av denne boka framhever at det ikke har vært uvanlig at slektninger har tatt hånd om barn som av ulike grunner ikke kunne bli ivaretatt av sine foreldre. Slektsfosterhjem er derimot et relativt nytt fenomen, og det ble et forskningstema først på 1990-tallet.

De tre forfatterne har alle gjennomført sine doktorgradsprosjekter med empiri fra ulike sider ved slektsfosterhjem. Det startet for Amy Holtan sin del med et enkeltprosjekt om barns sosiale integrasjon i slektsfosterhjem (1998-2002), og ble senere utvidet til en longitudinell studie: «Utfall og opplevelse av fosterhjem» som de to andre forfatterne har basert sine avhandlinger på (Renee Thørnblad 2011 og Jeanette Skoglund 2018).

Bokas utvilsomme styrke er at denne effektforskningen settes inn i en sosial- og familiepolitisk ramme, samtidig som metodologiske utfordringer ved effektstudier reflekteres over på en nyansert og troverdig måte. Forfatterne framhever også at når slektsfosterhjem primært studeres som tiltak, nærmere presisert som en prekonstruert forståelse forankret i barnevernsfeltet, oppstår det en fare for at «forskningen reproduserer forforståelser, problemstillinger, begreper, teorier og logikker fra barnevernet og dermed ikke frambringer ny kunnskap som er uavhengig av barnevernsystemet» (side 61-62). Dette er etter min mening en særdeles viktig refleksjon knyttet til forskningen i et felt som har så stor definisjonsmakt og makt til å gripe inn i den private sfære som barnevernet har.

Den norske forskningen som forfatterne har bidratt med, hadde også sitt utgangspunkt i at Holtan som sakkyndig medlem av Fylkesnemnda ble konfrontert med både egne og praksisfeltets holdninger om å unngå fosterhjemsplasseringer i slekt. Dette er gjenkjennelig fra min egen praksis der det særlig var besteforeldres motiver og egnethet som ble dratt i tvil. Det er derfor prisverdig at en slik undring og erkjennelse resulterte i en longitudinell studie der barn som bor i fosterhjem er fulgt over en 20 års periode. Forfatterne framhever også opprinnelsen til slektsplasseringer i en internasjonal sammenheng, nemlig at slektsfosterhjem kunne sikre at barn fikk beholde sin kulturelle identitet. Dette er en aktuell problemstilling også i en norsk barnevernskontekst der det for ikke mange år siden var en rotfestet oppfatning at barn ikke måtte plasseres i et fosterhjem med samme kulturelle bakgrunn som opprinnelsesfamilien.

I kapittel 3 er det en gjennomgang av den internasjonale effektforskningen på feltet. Selv om den samlede forskningen peker i retning av at det går bedre med barn som vokser opp i slektsfosterhjem enn de som flytter inn i tradisjonelle fosterhjem, er forfatterne tydelige på at resultatene må tolkes forsiktig og med forbehold. De framhever blant annet at det på dette feltet er etisk uforsvarlig, for ikke å si umulig, å gjennomføre såkalte RCT-studier, som regnes som det høyeste evidensnivået i forskningen. Videre at de kvasieksperimentelle studiene som er gjennomført, ikke lar seg kontrollere med hensyn til populasjon i de ulike gruppene som er sammenlignet. Mer spesifikt handler dette om at det er svært sannsynlig at barna i slektsfosterhjem og ordinære fosterhjem var ulike med hensyn til alder for flytting, psykisk og fysisk helse, atferdsproblematikk og tidligere kontakt med barnevernet. Det refereres til den amerikanske forskeren S.A. Font (2015), som har spurt hva som gjør slektsfosterhjem mer stabile enn ordinære fosterhjem, og under hvilke betingelser. Hun konkluderer sin studie med at de barna som vokser opp i slektsfosterhjem ser ut til å ha færre fysiske og psykiske problemer før de flytter, enn sammenligningsgruppa. Dette innebærer at selv om barn og unge som vokser opp i slekt, «scorer» bedre i utfallsstudier, betyr ikke dette at vi kan predikere at alle slektsplasseringer vil være vellykkede. Det er prisverdig at forfatterne framhever denne forskjellen, fordi det er et poeng andre forskere ofte tar for lett på eller til og med underkommuniserer når det gis anbefalinger til praksisfeltet. Det vi kan forbinde med den mer tradisjonelle evidensforskningen, har manglet en slik nyansering, og har slik jeg ser det, bidratt til unødvendige motsetninger mellom forskere, mellom forskere og praktikere og mellom praktikere med ulike teoretiske orienteringer og praktiske erfaringer. Vi har også sett eksempler på at kommunale beslutningstakere aktivt har valgt bort det som eksisterer av evidensbaserte tiltak for barn som viser uakseptabel atferd og med det opplever marginalisering og utenforskap.

I sin oppsummering av forskningsgjennomgangen framhever forfatterne at i hele barnevernfeltet må det tas utgangspunkt i det enkelte barn når tiltak skal velges, ikke den enkelte praktikers eller myndigheters preferanser. Ikke desto mindre legger de vekt på at den systematiske forskningsgjennomgangen til Winokur, Holtan og Batchelder har vært viktig for å legitimere slektsfosterhjem som offentlig barneverntiltak. Tiltaket ble forskriftsfestet i 2004 og kom inn som et foretrukket tiltak i lov om barnevernstjenester i 2018.

Boka gir også god innsikt i og viktig kunnskap om hva det innebærer å vokse opp i slektsfosterhjem, hvilke utfordringer det gir for besteforeldre, tanter og onkler og for barna selv. Empiri og teori om forholdet mellom omsorg for barn og økonomiske interesser drøftes særskilt. Med dette framheves også hvor viktig det er å utforske variasjon i slektsfosterhjem og ikke prøve å reindyrke hva det er eller ikke er. Variasjonen knyttes til endrede forståelser av familieliv og foreldreskap fra 1950-tallet og fram til i dag. Et slektsfosterhjem kan fungere som en kjernefamilie med adopterte barn eller som en ordinær fosterfamilie. Men oppveksten i slektsfosterhjem kan også ha likhetstrekk med det å vokse opp med skilte foreldre eller i nye og sammensatte familier. Forskerne finner at barn som vokser opp i slektsfosterhjem, har mer kontakt med mor og hennes familie enn med far og hans familie. Dette må oppfattes som en naturlig følge av at det i langt større grad er mors familie enn fars familie som trer inn og tar ansvar for barnebarn, nevøer og nieser. Forfatterne problematiserer at barnevernet som system med dette bidrar til å opprettholde et tradisjonelt kjønnsrollemønster. Med dette videreføres også trenden med at fedre i barnevernet er langt mindre aktive som omsorgspersoner enn det fedre i dagens familiepraksiser er. For øvrig framheves det at relasjonene barna har til sine foreldre er like varierte som familiesammensetningene.

De ungdommene og unge voksne som er intervjuet, legger vekt på det de definerer som en normal oppvekst, noe som kan komme i konflikt med den institusjonaliserte oppfølgingen og tilsynet som alle fosterhjemmene er underlagt. Det er også sjelden disse barna bryter kontakten med sine foreldre selv om relasjonene har bydd på utfordringer gjennom oppveksten. Dette aktualiserer, slik jeg ser det, at det i barnevernet er behov for å arbeide mye mer aktivt med å løse opp i konfliktfylte familierelasjoner, bearbeide sorg og tap for barna og hjelpe barna med en reorientering og aksept av at mor og eller far kan bry seg om dem selv om de ikke klarer den daglige omsorgen. Dette er like aktuelt i slektsfosterhjem som i ordinære fosterhjem, og vil kunne bidra til å utvide den normalitetsforståelsen som barn og unge legger vekt på og som forfatterne mener det er viktig å utforske i framtida. Dette vil også forutsette at barnevernsarbeidernes tilnærminger i møte med barn og familier kan nyanseres og tilpasses og ikke slavisk måtte følge foreskrevne maler eller oppskrifter.

Sist, men ikke minst, vil jeg framheve kapittel 2 i denne boka som tar for seg noen utviklingstrekk som har vært sentrale for forståelsen av hvordan og hvem som skal ivareta omsorgen for barn i en norsk kontekst. Med henvisning til titlene «Barnevern som samfunnsspeil» (Ericsson 1996) og «Barnevern som samfunnsvern» (Stang Dahl 1978) argumenterer forfatterne for at barnevernet som samfunnsinstitusjon helt fra vergemålsloven trådte i kraft i 1900, har hatt en samfunnsbeskyttende funksjon ved å videreføre og forsvare dominerende holdninger og verdier i samfunnet generelt. Spesielt interessant er gjennomgangen av hvilke underliggende føringer ulike teoretiske perspektiver har for de tiltakene som vurderes å være til barnets beste.

Etter hvert som synet på barn endret seg og det ble lagt større vekt på barns utvikling, ble også fosterhjem vurdert som et mer egnet omsorgstiltak enn barnevernsinstitusjon. Den store skepsisen til å bruke slekt og nær familie som fosterhjem knyttes framfor alt til teorien om «den sosiale arven» utviklet av psykiateren Gustav Johnson ved Barnbyn Skå. Forfatterne mener det først og fremst var sosialarbeiderne som anla et flergenerasjonsperspektiv og et brudd med den sosiale arven, noe som preget de sosialfaglige tilnærminger som vokste fram på 1960-tallet. Flere senere studier bekreftet denne grunnholdningen i skepsisen til bruk av slekt (blant andre Moldestad 1996). Det er grunn til å tro at også psykologiske teorier, som forfatterne skriver kort og konsist om (se side 40 og 41) bidro til å videreføre flytting til fremmede framfor slektsfosterhjem til langt ut på 2000-tallet. Behovsretningen og objektrelasjonsteorien som motsatser i synet på forholdet mellom barn og biologiske foreldre, har hatt stor innflytelse på hvilket syn og hvilken vekt som er lagt på kontakt mellom barn og biologiske foreldre. Fra 2000-tallet er det tilknytningsteorien som har dominert det profesjonelle arbeidet i det norske barnevernet så vel som det juridiske grunnlaget, herunder planer for samvær etter en omsorgsovertakelse. Den mangelfulle empiriske forskningsstøtten for dette altoverskyggende perspektivet, er nevnt (side 41), men kunne vært løftet tydeligere fram i en bok som ellers tar til orde for nyansering og variasjon på en forbilledlig måte.

I omtalen av en bok som tematiserer slektsfosterhjem som en oppvekst mellom barnevern og familie, er det også på sin plass å understreke at barn, foreldre og feltet trenger mer forskning om samvær og kontakt mellom barn og biologiske foreldre. Dette gjelder både det som nå er etablert som slektsfosterhjem og barn som vokser opp med fosterforeldre som i utgangspunktet er fremmede både for barnet og familien.

Boka får godt fram at praksisformene i barnevernet preges mer enn de fleste er klar over, av vekslende ideer om foreldreskap og hva som er til barnets beste. Hvor stor vekt de underliggende teoriene har for hva som etableres som rådende praksis, kunne vært kommunisert enda tydeligere. Selv om denne boka har et hovedfokus på utviklingen og empiri knyttet til oppvekst i slektsfosterhjem, er dette en bok som også gir kunnskap og innsikt i trender og utvikling i hele barnevernfeltet. Den kan trygt anbefales til både bachelor- og masterstudenter i sosialt arbeid og barnevern.

11.12.2020
21.08.2023 17:00