– Barnevernet kan ikke fjerne frykten aleine, alle velferdstjenester må bidra

Innvandrerforeldres frykt skyldes ikke bare barnevernet selv. Den springer ut av deres oppfatning av hele velferdsstaten og det norske synet på barn og barndom, mener forsker Memory Jayne Tembo.

Tekst: Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Foto: Tommy Ellingsen

Foreldre overstrømmes med gode råd, om alt fra mat og søvn til blikkontakt og grensesetting. Fra helsestasjonen, barnehagen og skolen. Rådene er velmente, men for noen foreldre oppleves de som statens forlengede arm inn i den private sfæren. Ofte er det de små tingene som vekker følelsen av ikke å innfri forventningene til foreldre i det nye landet. Det være seg matpakken, klærne eller lekene de utstyrer barnet med.

– Innvandrerforeldre opplever at de mister makt over sine barn. De blir maktesløse og hjelpeløse i foreldrerollen, sier Memory Jayne Tembo.

Hun er førsteamanuensis i globale studier på VID vitenskapelige høgskole og disputerte nylig med avhandlingen Parenting and child welfare services. The case of immigrant parents’ perceptions and experiences of the welfare system.

Målt etter middelklassen

I arbeidet med doktorgraden har hun intervjuet foreldre med bakgrunn fra Nepal, Columbia, Burma og flere afrikanske land. Noen har kontakt med barnevernet, andre har ikke det. Frykten for barnevernet er sterk i begge gruppene. Disse foreldrene driver det Tembo kaller «watch your back-parenting», altså et foreldreskap med frykt for å bli veid og funnet for lett. Et foreldreskap med statlig kontroll. De opplever bli målt på en skala der norsk middelklasse er best.

Ideen til avhandlingen fikk Tembo da hun for noen år siden var på besøk hos en innvandrerfamilie hun kjenner godt. Datteren i familien gjorde noe galt, men foreldrene grep ikke inn. Da Tembo spurte hvorfor, fikk hun til svar: «Bare la henne gjøre som hun vil. Hvis ikke, kan skolen få vite det, og de kan melde til barnevernet».

Nysgjerrig på frykten

Episoden fikk Tembo til å sjekke forskning på feltet. Hun fant at mye er skrevet om sosialarbeideres erfaringer med minoriteter, men langt mindre om innvandrerforeldres egne erfaringer.

– Jeg ble veldig nysgjerrig på hva som ligger bak frykten for barnevernet, og jeg har kommet til at ansvaret for den ikke bare ligger hos barnevernet, men hos alle institusjoner som møter barn og foreldre, sier hun.

Foreldrene i hennes studie kommer fra land der voksne har makt over barn. De som hadde barn før de kom til Norge, opplever et maktskifte, der barna nå har makt over dem. De opplever en sterk forventning om at i Norge skal barn være glade og ha en viss materiell standard. I sine forsøk på å innfri kravene er det noen foreldre som kjøper leker og telefoner til barna som de egentlig ikke har råd til, forteller Tembo.

– Foreldre opplever: Mitt barn har makt, mitt barn kan melde meg til barnevernet. Når du er annerledes, er det tryggest å prøve å gjøre som alle andre, for eksempel gjennom materielle ting, sier hun.

I forsvar

Foreldre som er grunnleggende trygge i rollen, kan søke og ta imot råd, for så å velge om de vil følge dem. Hvis du derimot er i en sårbar, utsatt situasjon når du møter på helsestasjonen, har du ikke det samme valget. Resultatet kan bli at foreldre forsøker å legge barnet klokka sju selv om det er for tidlig, av frykt for ikke gjøre det rette, mener Tembo, som kommer fra Malawi.

– Har du selv opplevd å bli behandlet annerledes som mor med afrikansk bakgrunn?

– Nei. Men da jeg møtte de ansatte i barnehagen til datteren min, visste de at jeg jobbet på universitetet og holdt på med en doktorgrad. Jeg gikk ikke inn i den situasjonen som en sårbar person.

– Hva kan ansatte på helsestasjoner, barnehager og skoler gjøre for å svekke den frykten du snakker om?

– De må være veldig tydelige på at dette bare er råd. De bør også si noe om det foreldrene gjør som er bra. Og så må de ha kunnskap om at noen foreldre er i en slags forsvarssituasjon allerede når de går inn på helsestasjonen.

«Denne krigen må jeg vinne»

Tembo understreker at synet på barn har forandret seg i Norge, mye på grunn av ny kunnskap. Foreldre med bakgrunn fra andre land har ikke nødvendigvis den samme kunnskapen, for eksempel om tidlig tilknytning og relasjoner mellom barn og foreldre. Ansatte på helsestasjonen bør bruke tid på å forklare at blikkontakt er viktig, heller enn bare å spørre foreldre om de har det, mener Tembo.

– Kanskje må de også i større grad forstå at forskjellige måter å oppdra barna på kan være like hensiktsmessige for å skape god tilknytning og relasjon, sier hun.

Velferdsstatens ansatte må forstå bedre hvilken bagasje foreldre har med seg, sier forskeren. Hun minner om at det i store deler av verden er utenkelig at staten skal blande seg inn i familielivet. Det er et langt steg derfra til å tro at myndighetene griper inn med gode intensjoner.

– Noen vil håndtere dette som de håndterte krigen i hjemlandet. I møte med barnevernet vil de tenke: Denne krigen må jeg vinne. Det er utrolig viktig å forstå foreldrenes atferd og reaksjoner.

– Var din afrikanske bakgrunn en fordel i intervjusituasjonen?

– Ja, det tror jeg. De fleste var ganske åpne. Mange tenkte nok «hun er en av oss», «hun forstår oss». Frykten for å bli dømt som dårlig forelder ble litt borte, og jeg fikk et godt datamateriale.

De viktige følelsene

Følelser får mye plass i Tembos avhandling. Hun mener ansatte i velferdstjenestene bør bli mer bevisste på hvilke følelser de utløser hos mennesker de er satt til å hjelpe. Foreldre hun intervjuet undertrykker sine følelser, fordi de tenker at det kan bli brukt mot dem. Andre forteller at det å vise sinne tolkes som at du er en dårlig forelder.

– Barnevern skaper sterke emosjonelle reaksjoner. Sosialarbeiderne lærer å håndtere sine egne følelser på utdanningen. Foreldrene de møter har ikke fått den utdanningen. En av mine informanter sa: Endelig fikk jeg en saksbehandler som forsto at jeg var sint fordi barnet mitt er tatt fra meg, ikke fordi jeg er psykopat.