Årvåkenhet

Overgrep mot en person er et anslag mot den det gjelder, alle impliserte og samfunnet. Når overgrepene rettes mot mindreårige, vergeløse, sårbare og/eller særlig utsatte grupper, forsterkes virkningene i den grad at det kan komme til å bli et kjennetegn ved det samfunnet overgrepene foregår i. Overgriperen bærer hele ansvaret for gjerningen, men samfunnet har og må ta ansvar for å utvikle strukturer og systemer som forhindrer og fanger opp overgrep.

I artikkelen «Bak glemselens slør» av Marie-Lisbeth Amundsen er det nettopp slike historier vi møter: Barn som misbrukes seksuelt av voksne som skulle ha beskyttet dem. Som om ikke det var nok, møter disse barna et nærmiljø og et samfunn som heller ikke gir dem den beskyttelsen de har rett på og behov for. Tvert imot ser det ut som om de møter et system som bidrar til å forverre situasjonen. Disse barna må selv hanskes med sine traumer. De opplever å bli sveket på nytt og på måter som gjør at det er de som dømmes og straffes, mens deres overgripere gjerne slipper unna. De opplever seg utstøtt og fratatt muligheter og rettigheter de burde hatt. Rettigheter de skulle hatt i forsterket grad sett i lys av hva de er utsatt for som barn.

Amundsens artikkel er aktualitet av vårens medieoppslag. Dagbladet hadde den 17. mars 2010 et oppslag om seksuelle overgrep utført av sjefen for en kommunal bedrift i Verdal, mot en utviklingshemmet kvinne som arbeidet i verkstedet i 1995. Hun ble gravid, og abort ble gjennomført i 17. eller 18. svangerskapsuke. Etter mange rådslag i kommunen, og med blant andre fylkesmannen, besluttet man ikke å anmelde den antatte gjerningsmannen fordi man mente at offeret selv måtte ønske å anmelde, og fordi man regnet med at det ville bli påstått at hun hadde deltatt frivillig.

I Dagbladet 18. mars tar generalsekretær Liv Arum i Funksjonshemmedes fellesorganisasjon i Dagbladet til orde for å anmelde og straffeforfølge ledere som svikter, og leder i Norsk forbund for utviklingshemmede, Jens Petter Gitlesen, mener saken illustrerer at offentlig svik overfor samfunnets svakeste ikke får konsekvenser.

Samme dag er det enda et oppslag i Dagbladet om seksuelt misbruk av to psykisk utviklingshemmede kvinner og en kvinne med psykiske lidelser. Overgrepene ble utført av arbeidslederen i bedriften der kvinnene jobbet. Også i denne saken har det vært gjentatte bekymringsmeldinger og møter uten at forholdene ble anmeldt og undersøkt av politiet. Saken ble anmeldt av mor til et av ofrene, men det ble ikke foretatt noen evaluering av virksomheten eller kommunens systemer.

Disse hendelsene, og alt for mange flere, er sterke bevis på grov systemsvikt. Systemene er ikke sterke nok til å avdekke, fange opp, og styre prosessene når slike saker oppstår. Det gjør også at vår tillit til profesjonene, til ledere og makthavere svekkes. Det gjør det vanskelig å tilhøre en av de profesjonene som skal bidra til å trygge tilværelsen for sårbare og risikoutsatte personer som på grunn av kognitiv funksjonsnedsettelse og andre forhold kan skremmes til taushet, manipuleres og krenkes.

Som mann er dette også utfordrende fordi overgriperne nesten uten unntak er menn. For vår alles del trenger vi et velfungerende system som er rustet til å føre kontroll med og avdekke tilløp til denne slags krenkelser.

Forskningsmiljøene og myndighetene har ansvar for å sørge for å drive en god og kritisk forskning omkring disse forholdene. Amundsen gir et slikt bidrag. Hennes artikkel inneholder fortellinger som det kan være fristende ikke å ha kjennskap til rent følelsesmessig, men da risikerer man å løpe overgripernes ærend. Dersom forskningsmiljøene også mer systematisk holder slik forskning på avstand, tjener det til ytterligere systemsvikt. Det er i alles interesse, og i samfunnets interesse, å ha en sterk, allsidig og oppdatert forskning omkring overgrep.

Karl Elling Ellingsen, fagredaksjonen