JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Fagfellevurdert artikkel

Barn med tiltak i det kommunale barnevernet:

Tverretatlig samarbeid om kartlegging og tiltak

Eldbjørg Ribe

04.12.2013
21.08.2023 17:14

Sammendrag

Barn som får tiltak fra barneverntjenesten har ofte sammensatte vansker. Formålet med denne artikkelen er å undersøke om bruk av standardiserte kartleggingsverktøy bidrar til bedre identifisering av psykiske, somatiske og skolerelaterte vansker, samt å beskrive saksbehandlernes erfaringer med bruk av slike verktøy. Artikkelen tar utgangspunkt i et pilotprosjekt som ble gjennomført i en kommunal barneverntjeneste med 50 barn som allerede hadde tiltak fra barnevernet. Informasjon fra kartleggingsverktøyene og fokusgruppeintervju med saksbehandlerne utgjør datagrunnlaget for artikkelen. I om lag en tredel av sakene framkom det ny informasjon om barna, vesentlig knyttet til helse og skole. Saksbehandlerne ga uttrykk for at kartleggingen bekreftet eget klinisk skjønn, men bidro også med ny kunnskap om barna. Kartleggingsrutinene bidro til gode samtaler med foreldre og ungdom, og bedre kontakt mellom de involverte tjenestene.

Nøkkelbegreper: standardiserte kartleggingsverktøy, barneverntjenesten, tverretatlig samarbeid, utredning

Summary

Children in the municipal child welfare system: Interagency cooperation regarding assessment and measures.

Children in the child welfare system often have complex problems. This article investigates whether the use of standardized assessment tools improves the identification of mental, somatic and school related problems, and describes case workers’ experiences with the use of such tools. The article is based on a pilot project conducted in one municipal child welfare service with 50 children. The data in this article is based on information from the assessment tools and focus group interviews with the case workers. New information about children, significantly linked to school and health, emerged from about a third of the cases. The case workers expressed that the assessment tools confirmed their clinical judgement and also contributed new knowledge about the children. The assessment routines contributed to productive dialogue with parents and youths and better contact between the services involved.

Keywords: standardized assessment tools – child welfare services – interagency cooperation – measures

Litteratur

Aasheim, Rakel (2012) Psykisk helse blant barnevernsbarn. Masteroppgave, Det psykologiske fakultet, HEMIL-Senteret

Backe-Hansen, Elisabeth (2009) Hva innebærer et kunnskapsbasert barnevern? Fontene Forskning, 2 s. 4-16.

Barne- og likestillingsdepartementet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2009) Et kunnskapsbasert barnevern. Strategi for FoU arbeidet 2009-2012.

Bloor, Michael, Frankland, Jane, Thomas, Michelle og Robson, Kate (2001) Focus groups in social research. London: Sage.

Bronfenbrenner, Uri (red.) (2004): The ecology of human development. Bioecological perspectives on human development. Thousand Oaks: Sage publications.

Clausen, Svein Erik og Kristofersen, Lars B. (2008) Barnevernsklienter i Norge 1990-2005. En longitudinell studie. Oslo: NOVA.

Egelund, Tine og Sundell, Knut (2000) Til barnets beste. Undersøgelser af børn og familier – en forskningsoversigt. København: Hans Reitzels Forlag.

Goodman, Anna og Goodman, Robert (2012) Strengths and Difficulties Questionaire scores and mental health in looked after children. The British Journal of Psychiatry, 200, s. 426 - 427

Halkier, Bente (2006) Fokusgrupper. Roskilde: Roskilde Universitetsforlag.

Havik, Toril (2003) Barnevernsbarna i skolen – hvordan har de det egentlig? Barnas, foreldrenes og klassestyrernes oppfatninger. I Elisabeth Backe-Hansen (red): Barn utenfor hjemmet. Flyttinger i barnevernets regi. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Havnen, Karen, Jakobsen, Reidar og Stormark, Kjell Morten (2009): Mental health problems in Norwegian school children placed out-of-home: The importance of family risk factors. Child care in practice, Volume 15, Issue 3, s.235-250.

Helsetilsynet (2012) Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2011 med kommunalt Barnevern – undersøkelse og evaluering. Oslo: Helsetilsynet.

Heyerdahl, Sonja (2003) SDQ – Strength and difficulties questionnaire: En orientering om et nytt spørreskjema for kartlegging av mental helse hos barn og unge, brukt i UNGHUBRO, OPPHED og TROFINN. Norsk Epidemiologi, 13 (1), s. 127-135.

Hogde, David, R., Lacasse, Jeffrey R. og Benson, Odessa (2012) Influential publications in social work discourse: The 100 most highly cited articles in disciplinary journals: 2000-09. British Jornal of Social Work, 42, 765-782.

Iversen, Anette, Havik, Toril, Jakobsen, Reidar og Stormark, Kjell Morten (2008) Psykiske vansker hos hjemmeboende barn med tiltak fra barneverntjenesten. Norges Barnevern, nr. 1, s. 4-9.

Iversen, Anette, Hetland, Hilde, Havik, Toril og Stormark, Kjell Morten (2009) Learning Difficulties and Academic Competence Among Children in Contact with the Child Welfare System. Child and Family Social Work, 3, s. 307 – 314.

Jee, Sandra H., Szilagyi, Moira, Conn, Anne-Marie, Nilsen, Wendy, Toth, Sheree, Baldwin, Constance og Szilagyi, Peter G. (2011) Validating office-based screening for psychosocial strengths and difficulties among youths in foster care. Pediatrics, volume 127, 5, s. 905-910.

Kalve, Trygve, Dyrhaug, Tone (2011) Barn og unge med innvandrerbakgrunn i barnevernet 2009 (No.97882-537-8239-8239-3. Oslo: SSB.

Krueger, Richard A. og Casey, Mary Anne (2009) Focus Groups. USA: SAGE Publications, Inc.

Levitt, Jessica, M. (2009) Identification of mental health service need among youth in child welfare. Child Welfare, Vol. 88, s. 27-47.

McNamara, Patricia og Neve, Elisabetta (2009) Engaging italian and australian social workers in evaluation. International Social Work, 52 (1), s. 22-35.

Midthassel, Unni (2002) Teacher involvement in school development activity. A study of teachers in Norwegian compulsory schools. Bergen: University of Bergen, Department of Psychosocial Science.

Munro, Eileen (2007) Effective child protection. London: Sage Publication.

Munro, Eileen (2011) The Munro review of child protection: Final report – a child centred system.London: Great Britain Department for Education.

Nordstoga, Sigrid (2006) ASEBA i barnevernundersøkelsen i Søgne kommune – evaluering etter ett år. Kristiansand: Rapport fra Høgskolen i Agder.

Parton, Nigel, Thorpe, David og Wattam, Corinne (1997) Child protection. Risk and the moral order. London: Macmillan Press Ltd.

Randazzo, Kathrine Van Dusen, Landsverk, John og Ganger, William (2003): Three informant’s reports of child behavior: Parents, teachers and foster parents. Journal of the American Academy of child and adolescent psychiatry, 42:11.

Rossi, Peter H., Lipsey, Mark W. og Freeman, Howard (2004) Evaluation: a systematic approach (6 th ed.). Thousand Oaks. London: Sage Publication

Skilbred, Dag og Havik, Toril (2011) Barn og unge som bor i fosterhjem – mestring og trivsel i skolen. Norges Barnevern, 3.

Sommerchild, Hilchen og Grøholt, Berit (1997) En arbeidsmodell for førstelinjetjenesten. I: Lærebok i barnepsykiatri. Oslo: Tano Aschehoug.

Ursin, Gøril, Holsen, Ingrid og Stormark, Kjell Morten (2008) Firfot-modellen- en modell for å forstå barns psykiske helse. Bergen: Regionsenter for barn og unges psykiske helse-Vest. Unifob Helse.

Vinnerljung, Bo, Öman, Maria og Gunnarson, Thomas (2005) Educational Attainments of Former Child Welfare Clients – a Swedish National Cohort Study. International Journal of Social Welfare, 14, s. 265 – 276.

Wald, Michael og Woolverton, Maria (1990) Risk, assessment: The emperor’s new clothes? Child Welfare, no 69, s. 483-511.

Whyte, Stewart og Campbell Anne (2008) The strengths and difficulties questionnaire: A useful screening tool to identify mental health strengths and needs in looked after children and inform care plans at looked after children reviews. Child Care in Practice, Vol. 14, 2, s. 193-206.

Dag Skilbred

Forsker III ved Vest-Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – psykisk helse og barnevern, Uni Helse, Uni Research

dag.skilbred@uni.no

Anette Christine Iversen

Førsteamanuensis ved Hemil-senteret, Psykologisk fakultet, Universitetet i Bergen

anette.iversen@psych.uib.no

Reidar Jakobsen

Forsker II ved Vest-Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – psykisk helse og barnevern, Uni Helse, Uni Research

reidar.jakobsen@uni.no

Artikkel i PDF-format

Les artikkelen i PDF-format

De senere år er det blitt økende oppmerksomhet rundt de sammensatte vanskene barn med tiltak fra barnevernet har. Undersøkelser har vist at alt fra 30 til 70 prosent av barn med tiltak fra barnevernet har psykiske vansker (Havnen, Jakobsen og Stormark 2009; Iversen, Havik, Jakobsen og Stormark 2008) samt sosiale og faglige vansker i skolen (Havik 2003; Iversen, Hetland, Havik og Stormark 2010; Skilbred og Havik 2011; Vinnerljung, Oman og Gunnarson 2005). Oppfølgingsundersøkelser indikerer også at de som unge voksne har betydelig dårligere psykisk helse, lavere utdanning og dårligere tilknytning til arbeidslivet (Kristoffersen 2005). Barnas vansker knyttet til skole og helse kan oppfattes å ligge utenfor barnevernets primære mandat. I en utviklingsøkologisk forståelse er det imidlertid viktig å se barn og unges utvikling i et helhetlig og tverrfaglig perspektiv (Bronfenbrenner 2004). Etter vår vurdering bør derfor utredning og tiltak for barnevernsbarna også fokusere på disse områdene, slik at barneverntjenesten og samarbeidspartnere så tidlig som mulig kan iverksette nødvendig utredning og tiltak for å motvirke skole- og/eller helseproblemer.

Formålet med denne artikkelen er for det første å undersøke om bruk av kartleggingsverktøy bidrar til å identifisere psykiske, somatiske og skolerelaterte vansker hos barn som allerede har tiltak fra barnverntjenesten. Videre ønsket vi å belyse saksbehandleres erfaringer med bruk av slike kartleggingsverktøy i samarbeidet med foreldre, helsestasjon og skole.

Det empiriske grunnlaget er hentet fra et pilotprosjekt som ble gjennomført i en kommunal barneverntjeneste på Vestlandet. Prosjektet ble gjort mulig gjennom økonomisk støtte fra stiftelsen Wøyen, og er et faglig samarbeid mellom Regionalt kunnskapssenter for barn og unge – psykisk helse og barnevern – (RKBU Vest, Uni Helse) og Hemil-senteret (UiB). Prosjektet ble godkjent av Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk, Vest-Norge (REK Vest) høsten 2009.

Bruk av standardiserte kartleggingsverktøy

I strategi for FoU-arbeidet til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) og Barne, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) for perioden 2009 til 2012 understrekes betydningen av å benytte standardiserte kartleggingsverktøy i alle faser av barnevernsarbeidet.

I Norge har utredningsmalen til Kvello (2010) fått stor utbredelse. Grunnen til dette kan være at den gir barnevernsarbeiderne et etterlengtet kunnskapsbasert verktøy for å innhente og systematisere observasjoner og konklusjoner. Per i dag er eventuelle effekter av modellen i liten grad dokumentert gjennom forskning, men tilsvarende modeller for barnevernets omsorgsvurderinger er utviklet eksempelvis i England og Sverige (Cleaver et al. 2008, Socialstyrelsen 2006). Det er imidlertid viktig å skille mellom utredningsmaler, som de nevnte, som har som målsetting å vurdere barnets omsorgssituasjon og det som er sentralt i denne artikkelen: Utprøving av enkle standardiserte kartleggingsverktøy som tar sikte på å få fram systematisert kunnskap om barnet og eventuelle behov for videre utredning.

Både blant forskere og praktikere er det uenighet om hvilken betydning standardiserte kartleggingsverktøy har som kunnskapskilde for utredning av barn (Backe-Hansen 2009; Egelund og Sundell 2000, Munro 2004). Argumentasjonen for bruk av standardiserte verktøy handler i første rekke om at det kan gi mer pålitelig og presis kunnskap enn om man ikke anvender slike instrumenter. Levitt (2009) argumenterer for at bruk av standardiserte kartleggingsverktøy er viktig både for å identifisere problemer og for å forsikre seg om at barnet mottar den hjelp det trenger. Hun henviser i denne sammenheng til forskning som viser at samtaler med barn og foreldre kombinert med bruk av standardiserte kartleggingsverktøy, mer enn samtale og klinisk skjønn alene, øker muligheten for å identifisere barnets problemer. I England er kartleggingsverktøy mye brukt, eksempelvis krever nå myndighetene at omsorgspersoner for barn og unge som har bodd i fosterhjem eller institusjon minst ett år, årlig anvender Strenghts and Difficulties Questionnaire (SDQ) for kartlegging av barnets psykiske helse (Goodman og Goodman 2012).

Skepsisen mot bruk av standardiserte kartleggingsverktøy dreier seg blant annet om at prosesser som fører til at barn kommer i risikoposisjoner er for komplekse til å fanges opp av standardiserte verktøy. Flere vil også hevde at det ikke er tilstrekkelig forskningsmessig kunnskap for å konstruere slike verktøy, og at verktøy som er utviklet i en kultur ikke uten videre kan overføres til en annen (Egelund og Sundell 2000). Munro (2011) har i sin evaluering av det engelske barnevernsystemet vært opptatt av den økte «byråkratiseringen» i barnevernet. Hun konkluderer med at prosedyrer og standarder for innsamling av data er helt nødvendig for å sikre tilstrekkelig kvalitet på tjenestene. Det advares imidlertid mot at for omfattende bruk av standardiserte skjemaer og rapporteringssystemer kan gå på bekostning av direkte kontakt med barnet og familien, og gi barnevernsarbeideren begrensede muligheter for å foreta selvstendige faglige vurderinger.

I offentlige dokumenter og fagtidsskrifter ser det ut til at diskusjoner om evidensbasert praksis og kunnskapssyn engasjerer sosialarbeidere. Hodge et al. (2011) foretok en gjennomgang av de 100 mest siterte artiklene i refereebaserte tidsskrift på fagfeltet sosialt arbeid i tidsrommet 2000 til 2009. Gjennomgangen viste at de mest innflytelsesrike artiklene inneholdt teoretiske diskusjoner knyttet til evidensbasert praksis, kunnskapssyn og forskning på egen profesjon. I norsk og internasjonal forskningslitteratur er det imidlertid få empiriske studier av barnevernsarbeidernes bruk av standardiserte kartleggingsverktøy. I Søgne prøvde saksbehandlerne ut det standardiserte kartleggingsverktøyet Achenbach System of Empirically Assessment (ASEBA), som er et mer omfattende kartleggingsverktøy enn SDQ, i barnevernundersøkelsen (Nordstoga 2006). Evalueringen viste at ASEBA hadde stor betydning når det gjaldt ny kunnskap om barnets psykiske vansker og bidro til at barneverntjenesten ble sikrere når de henviste barn videre i hjelpeapparatet. For selve konklusjonen på barnevernundersøkelsen så det ut til at ASEBA hadde mer indirekte betydning. McNamara og Neve (2009) fant at mange australske og italienske sosialarbeidere utviste en viss skepsis mot å ta i bruk standardiserte kartleggingsverktøy. De framhever derfor betydningen av at implementering og evaluering bør skje i tett samarbeid mellom myndigheter, praktikere og forskere. Sosialarbeiderne var mest positiv til kartleggingsverktøy som i tillegg til å identifisere barnets problemer også kartla barnets sterke sider, eksemplifisert gjennom SDQ. Tilsvarende funn ble gjort av Whyte og Campbell (2008) i en undersøkelse blant irske sosialarbeidere. De framhevet, som sine australske kolleger, at SDQ fikk konkretisert styrker og svakheter, men bidro også til validering av eget klinisk skjønn. God opplæring i tolkning og formidling av resultater ble framholdt som avgjørende for hensiktsmessig bruk av SDQ.

Beskrivelse av prosjektet

Målgruppen for prosjektet var barn og unge i alderen fire til 17 år med tiltak fra barneverntjenesten. Kommunen som deltok i prosjektet har i underkant av 14 000 innbyggere og en barneverntjeneste med sju saksbehandlere, samt leder og merkantilt ansatte. Da prosjektet startet opp hadde kommunen 100 barn med tiltak, 83 barn med hjelpetiltak og 17 barn under omsorg. Andelen barn med tiltak utgjorde tre prosent av barn og unge i alderen 0 - 17 år, og tilsvarer landsgjennomsnittet. Prosjektet var forankret i barneverntjenesten, og var tverretatlig ved at det involverte helsestasjon og skolen. Barneverntjenesten hadde ikke tidligere erfaring med systematisk bruk av standardiserte kartleggingsverktøy. De hadde imidlertid over lengre tid arbeidet med en modell som tok sikte på å involvere foreldre mer aktivt i så vel avklaring som undersøkelse av meldinger til barneverntjenesten (Skilbred, Havik og Iversen 2007).

Prosjektet hadde tre faser: Forankring – Iverksetting – Evaluering. For å sikre en god forankring av prosjektet ble det gjennomført et fellesmøte med ledere fra barneverntjenesten, skoleseksjon, helsestasjon, PPT og BUP. Forskernes forslag til kartleggingsverktøy ble presentert og diskutert. Samarbeidsrutiner og ansvarsdeling mellom barneverntjenesten, samarbeidspartnere og forskerne ble konkretisert.

Alle barna i prosjektet hadde vært i kontakt med barneverntjenesten i seks måneder eller mer. Barneverntjenesten hadde ansvar for å be foreldre, barnet selv (hvis eldre enn 11 år), helsestasjon og skole besvare de utvalgte skjemaene. Samarbeidspartnerne forpliktet seg til å gjennomføre sin del av kartleggingen, samt være med på å vurdere om det var behov for videre utredning og tiltak. Barneverntjenesten var ansvarlig for innhenting og scoring av skjemaene.

Forskerne sto for opplæring og oppfølging av barneverntjenesten samt evaluering av prosjektet. Opplæringen besto i å presentere, drøfte og rollespille bruk av kartleggingsverktøyene, scoring av skjemaene og tilbakemeldingssamtaler med familiene.

Oppfølgingen besto av diskusjonsmøter knyttet til prosjektets framdrift og «faglig input» i form av innlegg om temaer som var relevante for prosjektet. Hvordan barna scoret på kartleggingsverktøyene, saksbehandlernes erfaringer med bruk av kartleggingsverktøyene og det tverretatlige samarbeidet ble betraktet som viktige temaer for evalueringen.

Utfylling av kartleggingsskjemaene til foreldre og barn ble gjennomført ved at de kom til barneverntjenestens lokaler. De satt uforstyrret og fylte ut skjemaene. Dersom det var noe de lurte på eller trengte hjelp til, var saksbehandler tilgjengelig. Alle spørreskjema ble samlet inn av barneverntjenesten, og saksbehandlerne skulle gi tilbakemelding til de som hadde fylt dem ut. Dersom barnet scoret over definerte grenseverdier, skulle barneverntjenesten innkalle til et konsultasjonsmøte med foreldre og relevante samarbeidspartnere. Her skulle resultater og videre oppfølging bli vurdert. Barnets deltakelse ble vurdert i forhold til alder, modenhet og sakens karakter. Et etisk dilemma som ble diskutert var utredningskapasitet både hos barneverntjenesten selv og samarbeidspartnere, og om relevante tiltak var tilgjengelige for barna med høy problemscore. Saksbehandlerne var opptatt av at foreldrenes forventninger til oppfølging av kartleggingsresultatene ble innfridd. Det var derfor viktig at samarbeidspartnerne forpliktet seg til å delta på oppfølgingsmøter. Dersom det ble konkludert med behov for videre utredning, skulle ordinære søknadsprosedyrer til aktuell instans følges.

Metode

Rekruttering og utvalg

Rekruttering til prosjektet ble gjort av barneverntjenesten. Av de 100 barna som var under tiltak fra barneverntjenesten hadde en firedel minoritetsbakgrunn. Disse ble ikke inkludert i pilotprosjektet på grunn av språklige utfordringer. Videre var det noen barn som var utenfor aldersgruppen på fire til 17 år. . Av de som ble forespurt var det noen få foreldre/ungdommer som ikke ga samtykke. Det empiriske materialet i denne undersøkelsen består således av 50 barn (25 gutter og 25 jenter).

Barneverntjenesten scoret selv kartleggingsskjemaene. Skjema fra barneverntjenesten og kartleggingsskjema fra foreldre var besvart for alle 50 barn. 32 skjemaer fra foreldre var besvart av mor, åtte av far og ti foreldreskjema var besvart av fosterforeldre. Kartleggingsskjema fra skole forelå for 45 barn. I tillegg hadde 19 barn som var over 11 år fylt ut selvrapporteringsskjema. Opplysninger fra helsesøster forelå for 32 barn. Vi vet ikke om barna som det mangler informasjon om har mer eller mindre vansker med sin helse og på skolen enn de vi har opplysninger om. Resultatene gir derfor ikke et helt dekkende bilde av forekomst av skole- og helsevansker.

Sju barn var under seks år, 11 barn var mellom seks og åtte, 17 barn var i aldersgruppen ni til 12 år, og 15 barn var 13 år eller mer. 32 barn hadde hatt tiltak i tre år eller mer (for to barn var varighet ikke opplyst). Halvparten av barna hadde mer enn ett tiltak fra barneverntjenesten. Foreldreveiledning var det hyppigst brukte tiltaket, enten alene eller i kombinasjon med andre tiltak. Sju barn hadde besøkshjem og ti barn var i fosterhjem/beredskapshjem.

Kartleggingsskjemaene

For kartlegging av barnets psykiske helse ble SDQ valgt (Heyerdahl 2003). Fordelen med SDQ er at det er relativt kort, fokuserer både på sterke og svake sider, er enkelt i bruk og kan gi informasjon fra flere informanter. I dette prosjektet ble både selvrapportering for barn (kun for dem mellom 11 og 16 år), foreldre og lærere/ førskolelærere benyttet. Verktøyet har vist god validitet, det er mye brukt i forskning, er fritt tilgjengelig og er oversatt til en rekke språk (http://www.sdqinfo.com/). SDQ stiller 25 spørsmål rundt fem temaområder: Emosjonelle problemer, atferdsproblemer, hyperaktivitet, samspillproblemer og prososial atferd. For hvert spørsmål er det tre svaralternativer «stemmer ikke» = 0, «stemmer delvis» = 1 og «stemmer helt» = 2. En total problemscore blir regnet ut ved å kombinere verdiene fra de fire problemområdene. Totalscoren kan således variere fra 0 – 40. Da grenseverdier for norske forhold ennå ikke er fastsatt, tok vi utgangspunkt i resultater fra et representativt britisk barne- og ungdomsutvalg (www.sdqinfo.com), og valgte å identifisere barn som scoret i klinisk område med totalscore > 15. Det er imidlertid viktig å gjøre oppmerksom på at de britiske grenseverdiene ikke nødvendigvis passer for norske forhold (Heyerdahl 2003). Fordelen med å sette grenseverdien så vidt høyt som vi gjorde er at vi unngår å få med barn som ikke har psykiske vansker på et nivå som gjør videre undersøkelser nødvendig (falske positive). Ulempen er at vi kan risikere ikke å fange opp barn som sliter psykisk og har behov for videre oppfølging (falske negative).

Kartlegging av barnets somatiske helse ble gjort av helsesøster som innkalte barnet til helseundersøkelse. Helsesøster besvarte skjemaet som inneholdt spørsmål om sykdom og funksjonshemninger, hørsel/syn, søvnproblemer, vektproblemer og et åpent spørsmål om helsesøster hadde spesielle bekymringer for barnet. Kartlegging av vansker i skolesituasjonen ble gjennomført av barnets lærer eller førskolelærer. Skjemaet inneholdt spørsmål om barnets faglige fungering (norsk, matematikk, engelsk og kroppsøving), sosial fungering (arbeidsinnsats, oppførsel, oppfatningsevne, humør, samarbeidsevne og fravær) og om barnet hadde spesielle tiltak på skolen. I tillegg besvarte barneverntjenesten skjemaet som kartla sosialdemografisk informasjon, type tiltak og varighet, resultater av kartleggingsinformasjonen fra de ulike instansene og behov for videre tverretatlig samarbeid.

Fokusgruppeintervju

For å få kunnskap om saksbehandlernes erfaringer med kartleggingsinstrumentene og samarbeidsrutinene ble det gjennomført et fokusgruppeintervju etter at prosjektet var gjennomført. Fokusgruppeintervju gir gode muligheter for å få fram kunnskap om sosiale gruppers fortolkninger, interaksjoner og normer (Bloor et al. 2001; Halkier 2006). Deltakerne kan sammenligne hverandres erfaringer og forståelser og få fram kompleksiteten i de temaer som diskuteres, noe som er vanskelig å få fram ved individuelle intervjuer (Halkier 2006). Tema for intervjuet var saksbehandlernes egne erfaringer med bruk av kartleggingsinstrumentene og samarbeidet med barn, foreldre, skole og helsestasjon med utgangspunkt i disse. Intervjuet varte i to timer og seks saksbehandlere deltok. Det ble gjort lydopptak av intervjuet som ble transkribert og analysert.

Funn

I det følgende vil funn fra undersøkelsen bli presentert. Vi vil først presentere resultater fra kartleggingsskjemaene, deretter vil saksbehandlernes erfaringer bli presentert og diskutert.

Bidro kartleggingsverktøyene til ny informasjon om barnet?

Helsesøster svarte at hun hadde spesielle bekymringer for 19 av 32 barn (53 prosent). De fleste av disse bekymringene var imidlertid ikke knyttet til spesifikke somatiske forhold, men til uro, konsentrasjon og lærevansker. 10 av 32 barn hadde en sykdom eller funksjonshemming. Lærer opplyste at 18 av 44 barn hadde spesielle tiltak på skolen som assistent, støtteundervisning og spesialpedagog. Etter scoring av skjemaene ble saksbehandlerne bedt om å krysse av på om det hadde kommet fram ny informasjon om barnets vansker. Saksbehandlerne svarte at for 16 av 50 barn hadde kartleggingen ført til identifisering av nye vansker. For tre av disse hadde kartleggingen ført til at vanskene kom tydeligere fram. Andre nye vansker var fravær fra skole og barnehage, søvnvansker, vektproblemer og uro. Opplysninger om disse forholdene kom først og framst fra voksne, men også i noen tilfeller fra ungdommen selv. Det var svarene på spesifikke spørsmål om somatisk helse og skolefungering som oftest førte til at saksbehandlerne krysset av for ny kunnskap eller ikke.

Ser vi på psykisk helse fikk 18 barn en score over grenseverdien på SDQ når vi ser på totalscorene basert på svar fra en eller flere informanter. I tolkningen av dette er det viktig å være oppmerksom på at det kun var foreldre som hadde besvart SDQ for alle barn, lærere hadde svart for 44 barn, men 19 barn hadde fylt ut skjemaet selv. En forklaring på at antallet barn med høy score er relativt lavere enn tidligere undersøkelser har vist, kan skyldes at grenseverdien for det britiske utvalget ligger noe høyere enn det vil gjøre for en norsk populasjon (Heyerdahl 2003). Ser vi på helse- og skoleskjemaene til de 18 barna som scoret over grenseverdien på SDQ, viste det seg at alle barna også hadde problemer med helse eller skole eller begge deler. Ti av barna hadde problemer både med helse og skole, mens åtte primært hadde problemer på skolen.

Av de 18 barna med høy problemscore på SDQ var det for 15 av barna allerede gjennomført utredninger av PPT og/eller BUP. Halvparten av barna hadde flere tiltak. For 14 av barna var det etablert tverretatlig samarbeid og ansvarsgruppe. Dersom vi legger resultatene for kartleggingen til grunn, ser det ut til at barneverntjenesten i stor grad allerede hadde identifisert og prioritert barna med høyest problemscore på SDQ. Dette kan ha sammenheng med at de fleste barna hadde hatt tiltak fra barneverntjenesten over flere år. Mer enn ny informasjon ga derfor SDQ-skjemaene bekreftelse på eget klinisk skjønn. Det er imidlertid viktig å merke seg at tre av barna som scoret høyt på SDQ ikke var utredet, og at det for fire av dem ikke var etablert tverretatlig samarbeid.

Etter avtale med samarbeidspartnerne var intensjonen at barneverntjenesten skulle innkalle til et konsultasjonsmøte med viktige samarbeidspartnere dersom barnet scoret over grenseverdien på SDQ og/eller hadde problemer med forhold knyttet til skole og helse. For åtte av barna ble det krysset av behov for konsultasjonsmøte. I prosjektet var det enighet om at konsultasjonsmøtene ikke skulle legges opp mer omfattende enn det alvoret i situasjonen tilsa. Siden de fleste problemstillingene i første omgang dreide seg om vansker knyttet til helse og skole, avgrenset konsultasjonsmøtene seg til å ha med representanter fra helsestasjon og skole, i noen tilfeller fastlege og kommunefysioterapeut. I to av sakene var representanter fra PPT og BUP innkalt, dette fordi saksbehandler vurderte at det kunne bli aktuelt å søke en av disse instansene om videre utredning av barnet. Ved prosjektslutt har vi ikke informasjon om den videre utviklingen av det tverretatlige samarbeidet etter konsultasjonsmøtene.

Saksbehandlernes erfaringer

fra samarbeidet med foreldre/ungdom

Ifølge saksbehandlerne var det ikke vanskelig å få foreldre og ungdom til å fylle ut skjemaene. De hadde heller ikke vesentlige problemer med å forstå spørsmålene. En av saksbehandlerne oppsummerte det slik:

«Det var ikke vanskelig å få de med på å svare på skjemaene, det var ikke uvilje. Skjemaene i seg selv har fungert greit, det er ikke sånn at folk har lurt på, i hvert fall ikke dem som jeg har hatt, det er ikke sånn at de ikke har forstått hva de har blitt spurt om.»

Foreldre og ungdom fylte ut skjemaene i barneverntjenestens lokaler. Saksbehandlernes erfaringer var at det var best at foreldre og ungdom satt i hvert sitt rom. En av saksbehandlerne begrunnet dette slik:

«Ved ett tilfelle satt fostermor og ungdom i samme rom og fylte ut, da ble fosterbarnet opptatt av å krysse rett, fulgte med på hva fostermor krysset av på. Etter dette ble jeg mer bevisst på at det er viktig at de sitter på hvert sitt rom.»

En annen saksbehandler fortalte om en mor med stort kontrollbehov:

«Det var en glipp hos oss for det var en mor og en sønn som satt sammen for å fylle ut skjema, og hvor mor helt tydelig har sagt hva gutten skulle krysse av på. Det visste vi fra før at hun skulle ha full styring, det var en tabbe.»

Selv om det i de aller fleste tilfeller fungerte bra for foreldre og ungdom å sitte i samme rom når skjemaene skulle fylles ut, understreker de omtalte situasjonene betydningen av å tilrettelegge for at foreldre og ungdom får anledning til å svare på en måte som er representativt for hva de tenker og føler. I forlengelsen av dette var flere av saksbehandlerne opptatt av hvor «sannferdige» svar foreldre og ungdom ga. En av saksbehandlerne fortalte om følgende situasjon:

«Jeg fikk inntrykk av at moren krysset av det hun ønsket og ikke slik som det egentlig var, for det samsvarte overhodet ikke med det skolen svarte, hun var gjennomgående helt bra på alt.»

En annen saksbehandler opplevde at morens motvilje mot kontakt med barneverntjenesten preget svarene:

«Hun ene moren jeg hadde inne med sønnen sin, hun krysset av på at alt var perfekt fordi hun ville holde barnevernet unna.»

I denne studien er det imidlertid et stort samsvar mellom foreldres og læreres svar på kartleggingsinstrumentene (Aasheim 2012). Det er derfor få holdepunkter for å hevde at foreldre underrapporterte barnas problemer eller formet sine svar etter hvilken posisjon de hadde i forhold til barneverntjenesten. At foreldrenes helsemessige tilstand kan påvirke avkryssingen på standardiserte kartleggingsverktøy er imidlertid mye omtalt i forskningslitteraturen. Randazzo et al. (2003) undersøkte eksempelvis om depressive symptomer til mødre med barn i fosterhjem påvirket deres avkryssing på kartleggingsverktøyet CBCL (et av skjemaene i ASEBA). Mors svar ble i denne undersøkelsen sammenlignet med svar fra fosterforeldre og lærere. Forskjeller i avkrysningene til mor, fosterforeldre og lærere sannsynliggjorde at ulike depressive tilstander hos mor påvirket forståelsen av barnets situasjon, og dermed de avkrysninger som ble gjort på kartleggingsverktøyene. Både Randazzo et al. (2003) og våre funn understreker derfor betydningen av å ha flere kilder for å sikre god kunnskap om barnets situasjon.

Tilbakemeldingene til de som hadde fylt ut skjemaene, foregikk gjennom samtaler i barneverntjenestens lokaler eller på telefon. Noen saksbehandlere beklaget at det til tider ble avsatt for lite tid til slike samtaler, men alle hadde eksempler på positive og nyttige møter med foreldre og ungdom ved tilbakemelding av scoringsresultatene. En formulerte seg på denne måten:

«Jeg syntes det var veldig spennende å se hvordan de beskrev seg selv. Vi gikk ikke nødvendigvis gjennom skjemaene systematisk. Vi så på hva som var likt og ulikt i forhold til foreldre og skole og hvordan ungdommene hadde opplevd å krysse av dette her. Det var positivt sånn at jeg synes det var greie samtaler.»

En av saksbehandlerne fortalte om en samtale som fungerte godt for både mor og sønn:

«Det var egentlig ganske positivt å gi tilbakemelding på at mor og sønn hadde svart ganske likt på en del ting, for det ble en type bekreftelse på at de hadde noe i lag. Kunne benevne det som var vanskelig og at de var samkjørte.»

Begge uttalelsene beskriver positive erfaringer med tilbakemelding. Likheter og ulikheter ble synliggjort og diskutert. En av saksbehandlerne opplevde tilbakemeldingssamtalene med ungdommene som spesielt betydningsfulle:

«Det kan være greit å bruke når en skal snakke med ungdommene, for å komme i gang, for å bli kjent. Sitte og fylle ut et skjema først, så vet en allerede ganske mye om barnet, så kan en snakke litt rundt det som er kryssa av.»

En annen saksbehandler fortalte at spørsmålene i kartleggingsverktøyene inviterte barnet til en form for selvrefleksjon som ga saksbehandlerne ny innsikt i barnets situasjon. En av saksbehandlerne uttrykte seg slik:

«Jeg har brukt kartleggingsverktøyene på familier der vi har vært inne lenge og kjenner sakene godt. Vi har allerede tverretatlig samarbeid i mange av sakene. Vi snakker kanskje ikke så mye med barna, men i en sak med to jenter satt den ene jenta lenge og tenkte før hun noe overraskende for meg kryssa av på søvnproblemer. Den andre jenta kryssa av på psykiske vansker, var mye lei seg og hadde ikke så mange venner. Dette var helt nytt for meg.»

Som det framgår av uttalelsene til saksbehandlerne var ett av temaene de var opptatt av tilbakemelding av scoringsresultatene til foreldre og ungdom. De fortalte om interessante og nyttige samtaler, men også om hektiske perioder med stort arbeidspress som førte til at tilbakemeldingssamtaler ble tatt i all hast på telefon, eller som korte møter på kontoret. Det kan derfor stilles spørsmål ved om saksbehandlerne i tilstrekkelig grad fikk utnyttet de samtalemuligheter kartleggingsresultatene inviterte til. At saksbehandlernes hverdag i stor grad preges av krevende prioriteringer og tidspress fikk vi flere eksempler på underveis i prosjektperioden. Det var nok en vesentlig årsak til at kartleggingen og formidlingen av resultatene for de fleste saksbehandlerne tok lenger tid enn ønsket. En annen grunn kan være at saksbehandlerne i større grad enn det som ble formidlet til oss følte en viss form for usikkerhet, både på bruk og nytte av kartleggingsverktøyene. Slik vi ser det i ettertid ville økt kunnskap og forståelse for resultatene av kartleggingen, og ikke minst hvordan disse kan formidles og aktivt brukes i samarbeidet med klientene, vært med på å øke kvaliteten på tilbakemeldingssamtalene ytterligere. Eksempelvis kunne mer bruk av case og rollespill i opplæringsfasen hjulpet saksbehandlerne til å bli enda tryggere på tolkning og formidling av kartleggingsresultatene. Sosialarbeidere i Irland som gjennomførte en SDQ-screening av 76 barn i fosterhjem, understreket da også opplæring og oppfølging som avgjørende for å opprettholde og øke sin kunnskap om bruken av SDQ som kartleggingsverktøy (Whyte og Campbell 2008). Det er interessant å merke seg at de irske sosialarbeiderne i så stor grad framhevet betydningen av å samtale om barnets ressurser slik det kom til syne i kartleggingen, ikke bare om spørsmålene som inngår i problemscoren. Tilsvarende erfaringer ble gjort i et amerikansk prosjekt som også nyttet SDQ som screeningsverktøy for fosterbarn. I likhet med sine irske kolleger var de opptatt av å rette oppmerksomheten mot og samtale om den delen av kartleggingsskjemaet som handler om barnets sterke sider (Jee et al. 2011). Saksbehandlerne i vårt prosjekt så det også som viktig at SDQ-skjemaet hadde spørsmål både om «vansker» og «sterke sider». Svar på spørsmålene om «sterke sider» ble en viktig del av samtalen i etterkant av kartleggingen.

I det tidligere omtalte prosjektet i Søgne kommune erfarte saksbehandlerne at de standardiserte spørsmålene var til god hjelp i samtale med foreldre og ungdom. De opplevde at spørsmålene ga legitimitet til å spørre om forhold det ellers ville vært vanskelig å spørre direkte om, og spørsmål man ellers ikke ville kommet på å stille. I motsetning til i vårt prosjekt, der foreldre og ungdom satt alene og fylte ut skjemaet, ble utfyllingen av skjema i Søgne-prosjektet gjennomført sammen med foreldre og ungdom. Fordelen med å la foreldre og ungdom foreta kartleggingen uforstyrret, kan være at det kan gi et mer reelt bilde av situasjonen som kartlegges. På den annen side vil en mer dialogisk utfylling sammen med saksbehandler gi større muligheter for oppfølgingsspørsmål og viktige samtaletema. I prosjektet i Søgne kan det synes som om prosessen ble vurdert som viktigere enn selve resultatet av kartleggingen (Nordstoga 2006).

Saksbehandlernes erfaringer

fra samarbeidet med skole og helsesøster

Saksbehandlerne bekreftet i fokusgruppeintervjuet at både helsestasjon og skole i det alt vesentlige var positivt innstilt til prosjektet, og gjennomførte konsultasjon og kartlegging i tråd med det som ble avtalt. Flere av saksbehandlerne hevdet at samarbeidspartnerne ved utfylling av skjemaene kom med opplysninger de ellers muligens vegret seg for å komme med. En av saksbehandlerne formulerte seg på denne måten:

«Det gjaldt jentas fravær på skolen, uvanlig høyt fravær. Dette kom ikke fram i samtalen med foreldrene, så hadde vi ikke hatt skjemaene fra skolen så hadde dette ikke kommet opp. Jeg er litt usikker på om skolen hadde meldt om de ikke hadde måttet fylle ut skjemaet.»

En mulig forklaring på at kartleggingsverktøyene gjør det lettere for lærere og helsesøster å gi informasjon til barneverntjenesten, kan være at disse verktøyene gir legitimitet til å svare på en konkret og direkte måte. Det kan også være at det oppleves lettere å formidle bekymringer om barnet skriftlig enn muntlig. På den annen side kan det også være at bekymringer satt ned på papiret oppleves som så alvorlige og forpliktende at samarbeidspartnerne kan holde tilbake viktig informasjon. En av saksbehandlerne fortalte om en lærer som i utgangspunktet syntes det var vanskelig å fylle ut skjemaet fordi hun var redd for at svarene kunne skade hennes relasjon til foreldrene og sette samarbeidet i fare. Dette utløste ifølge saksbehandler nyttige samtaler om å ha barnet i fokus og om plikten for lærere til å si fra dersom de er bekymret for et barn.

Ettersom barnet tilbringer så mye tid på skolen, er skolen en viktig oppvekstarena med stor betydning for barnets utvikling (Bø 2012). At så mye «ny informasjon» i vårt prosjekt var knyttet til opplysninger fra lærere, understreker betydningen av å innhente kunnskap og informasjon fra alle miljøer av stor betydning for barnet. Skolens rolle som informant og samarbeidspartner for barnevernet må ikke undervurderes. Betydningen av lærernes kunnskap om og vurdering av utsatte barn ble også framhevet i rapporten fra prosjektet «Firfot-modellen – en modell for å forstå barns psykiske helse» som ble gjennomført i Sandnes kommune (Sommerschild og Grøholt 1997). Firfot - modellen er en enkel modell for å kartlegge mental helse hos utsatte barn og unge. I evalueringen ble det konkludert med at kartleggingsverktøyet fungerte best på lavest mulig nivå og i nærhet til barnet (Ursin, Holsen og Stormark 2008). Siden skolen er en så viktig del av barnets oppvekstmiljø ble lærere framhevet som spesielt viktige bidragsytere til kunnskap om barnet. Et av temaene som kom fram i fokusgruppeintervjuet var om lærere burde få bedre opplæring og veiledning slik at de fikk enda større forståelse for betydningen av å videreformidle sin kunnskap om barnet til barnevernet.

Helsestasjonen rapporterte om gjentatte innkallinger for å få barn og foreldre til å møte til helseundersøkelse. Spesielt vanskelig var det å få ungdom til å møte. Dette resulterte i at det for 18 barn ikke ble registrert helseopplysninger. Saksbehandlerne ga imidlertid uttrykk for at helsesøstrene var påpasselige med å gi beskjed når barn, unge og foreldre ikke møtte. Som en av saksbehandlerne sa:

«Det er også veldig bra at de sier fra når foreldrene ikke møter etter så og så mange ganger. Det er en bekymring i seg selv, for det kan sjekkes opp mot om de møter på foreldremøter osv.»

Flere av saksbehandlerne hevdet at det etter prosjektperioden kom flere bekymringsmeldinger fra helsestasjonen. Det er ikke mulig å fastslå at dette har sammenheng med helsesøsters deltakelse i prosjektet. En av saksbehandlerne ga imidlertid uttrykk for at tettere samarbeid og bruk av standardiserte skjemaer kan gjøre det lettere for helsesøster å kommunisere sin bekymring.

Saksbehandlerne fortalte at de opplevde de tverr-etatlige konsultasjonsmøtene som nyttige og oppklarende. En av saksbehandlerne fortalte at det i et slikt møte var en styrke å ha skjemaene som utgangspunkt for diskusjonen, og formulerte seg slik:

«Vi hadde det svart på hvitt, her har dattera di krysset av, her har du krysset av og skolen her. Når vi ser på skjemaene ser det ut til å være mye fravær. Det måtte mor innrømme. Så vi la oss på en samarbeidslinje og prøvde å finne ut hva vi skulle gjøre i forhold til skolefraværet. Da gikk det veldig greit etter hvert.»

Egen rolle som saksbehandler

Saksbehandlerne hadde ikke systematisk benyttet seg av standardiserte kartleggingsverktøy tidligere, og var ikke helt fortrolig med hvordan de skulle score og tilbakemelde resultatene. En av saksbehandlerne fortalte at det tok tid å sette seg inn i scoring av skjemaene:

«Tok jo litt tid i starten å score disse her. Jeg måtte telle for å se om jeg hadde gjort det rett. Det var bedre om en hadde en bunke som man bestemte seg for å score, da kom du mer inn i det. Tok du ett da og ett da, så tok det veldig lang tid, synes jeg.»

Saksbehandlerne var overasket over at ikke flere barn scoret over grenseverdiene ettersom mange hadde hatt tiltak i flere år. De ga videre uttrykk for at resultatene fra kartleggingen ga dem bekreftelse på at de var på rett vei, og gjorde dem tryggere på prioriteringer som var gjort med hensyn til tiltak og oppfølging. I tillegg ga de uttrykk for at SDQ i flere sammenhenger bidro til økt konkretisering av allerede registrerte problemer. Kartleggingen ble således en form for bekreftelse og validering av deres eget kliniske skjønn. Saksbehandlerne var sånn sett tilfreds med at dette var barn de kjente godt til og hadde prioritert. To av kommentarene var slik:

«Men det betyr at barneverntjenesten har funnet dem som har det største behovet. Det er vel litt betryggende, man arbeider med dem som har størst behov.»

«Det er jo en trøst oppi dette når vi scora skjemaene at det ikke kom opp så mange nye moment, vi kjente problemene igjen.»

Også i prosjektet som ble gjennomført i Søgne fortalte saksbehandlerne at kartleggingsverktøyet ASEBA i stor grad fungerte som en bekreftelse på det barneverntjenesten selv var kommet fram til (Nordstoga 2006). At eget klinisk skjønn ble støttet av anerkjente standardiserte verktøy mente saksbehandlerne i Søgne bidro til å gi de kliniske vurderingene større legitimitet både overfor foreldrene og for henvisninger videre til samarbeidspartnere. Selv om saksbehandlerne i vårt prosjekt også så betydningen av å få bekreftelse på eget klinisk skjønn, stilte noen av dem likevel spørsmål ved om det i en presset arbeidssituasjon var riktig å bruke tid på en kartlegging som i så stor grad viste seg å samsvare med deres egne kliniske vurderinger. I likhet med sine kolleger i Australia og Italia kan muligens også norske sosialarbeidere oppleve implementering av en slik praksis som tidsspille, påtrengende og av begrenset verdi (McNamara og Neve 2009). Noen reiste derfor spørsmål om det ville være mer ressurseffektivt å bruke de standardiserte kartleggingsskjemaene i undersøkelsesfasen heller enn i oppfølging og evaluering av barn med tiltak. De fleste var enige om at det ikke nødvendigvis var noe enten eller, men at kartleggingsverktøyene kunne være et nyttig supplement både i undersøkelses- og tiltaksfasen. En av saksbehandlerne som framhevet bruk i tiltaksfasen argumenterte slik for sitt syn:

«I undersøkelsen føler jeg at vi gjør et godt arbeid slik som det er, så jeg mener at utfordringen er mer å sørge for at tiltakene vi setter inn er gode nok, at de treffer. Vi er lite systematiske i evalueringen, vi blir mye sittende å jatte med mor og kanskje støttekontakten, men det er på en måte ikke systematisk nok. Det hadde gått an når vi innkalte til evalueringsmøte å legge skjemaene ved innkallingen, og spørre om de kunne fylle det ut. Hvis du innkaller i god tid ville du kunne gått gjennom skjemaene før møtet og brukt det i samtalen.»

En annen saksbehandler som argumenterte for at kartleggingsverktøyene egnet seg best i undersøkelsesfasen sa følgende:

«For min del ville det kanskje hatt en større funksjon hvis jeg fikk brukt det i undersøkelsesfasen. Da kunne vi mye kjappere ha fått henta inn relevant informasjon. Det er en del av det som står i skjemaene vi ikke alltid spør om i undersøkelsen. Jeg tror vi fortere ville sett hvilke saker vi trenger å arbeide mer med, og innhente mer grundig opplysninger på, og hva vi kan legge mer til side, det vil kunne bli lettere å lage en liste over hvilke saker som bør prioriteres. Jeg tror også det ville være lettere å innarbeide bruk av kartleggingsverktøy for i undersøkelsesfasen har vi tidsfrister og rutiner, så der tror jeg det ville være lettere å få de til, det å legge til et nytt skjema der det hadde vi fått til.»

Saksbehandlerne som argumenterte for bruk i tiltaksfasen var spesielt opptatt av at kartleggingsverktøyene kunne være til hjelp ved evaluering av hjelpetiltakene. Som flere var inne på ble hjelpetiltakene ofte forlenget uten at en grundig nok evaluering ble foretatt. Senest i Helsetilsynets (2012) rapport fra et landsomfattende tilsyn med barnevernet, kom det fram mangelfulle barnevernfaglige vurderinger om hjelpetiltakene var tjenlige eller om det burde ha vært satt i gang andre tiltak. Kartleggingsverktøyene kan i den sammenheng være til hjelp for å få mer presis kunnskap om barnets situasjon, og på den måten bidra til økt treffsikkerhet for valg av tiltak.

Saksbehandlerne som var mer innstilt på å bruke kartleggingsverktøyene i undersøkelsesfasen, var opptatt av at verktøyene kunne bidra til å øke effektiviteten i saksbehandlingen og gjøre prioriteringsdiskusjonen enklere. Skjemaene ville da være et hjelpemiddel til å innhente relevant informasjon på en rask og effektiv måte, og synliggjøre hvilke saker som trengte mer utfyllende informasjon og prioriteres med sikte på grundigere undersøkelser. De hevdet også at bruk av kartleggingsverktøyene enkelt kunne innarbeides som ett av flere verktøy i undersøkelsesarbeidet. I motsetning til vårt prosjekt, som konsentrerte seg om bruk av kartleggingsverktøyene overfor barn med tiltak, benyttet det tidligere omtalte prosjektet i Søgne screeningsverktøyene i undersøkelsesfasen. I sin oppsummering av prosjektet stilte de spørsmål ved om standardiserte kartleggingsverktøy egnet seg i utredninger basert på kontroll, fordi utfyllingen av skjemaene i stor grad kunne bli påvirket av om foreldrene ønsket hjelp fra barneverntjenesten eller ikke. De framhevet kontrolldimensjonen som spesielt utfordrende i undersøkelsessaker. Også i vårt prosjekt var saksbehandlerne noen ganger i tvil om troverdigheten i de avkrysningene foreldrene foretok, og at dette handlet mye om hvorvidt foreldrene ville ha hjelp eller avslutte kontakten med barneverntjenesten. Det er likevel rimelig grunn til å anta at foreldre i undersøkelsesfasen har sterkere følelser og interesser knyttet til beslutningen som undersøkelsen skal ende opp i, enn foreldre som mottar et hjelpetiltak. Prosjektet i Søgne oppsummerte da også at ASEBA muligens er et bedre egnet kartleggingsverktøy for barn som allerede har tiltak fra barneverntjenesten (Nordstoga 2006).

Oppsummering og avslutning

I omlag en tredel av sakene i denne undersøkelsen oppga saksbehandlerne at det framkom ny informasjon om barnet, i alt vesentlig informasjon knyttet til barnets helse- og skolesituasjon. En tredel av barna som ble kartlagt hadde høy problemscore på SDQ. De fleste barna som scoret over de forhåndsdefinerte SDQ- grenseverdiene var utredet og hadde tverretatlige ansvarsgrupper. For åtte av barna ble det innkalt til et tverretatlig konsultasjonsmøte. Saksbehandlerne opplevde at SDQ-scorene ga dem en god bekreftelse på eget klinisk skjønn og at de hadde prioritert å arbeide med de barna som hadde størst problemer. Saksbehandlerne fortalte om gode samtaler ved formidling av resultatene av kartleggingen, men også om problemer med å prioritere slikt arbeid i en hektisk hverdag. Det var ulike meninger blant saksbehandlerne om bruk av kartleggingsverktøyene egnet seg best som kartlegging av barn og unge som allerede hadde tiltak fra barneverntjenesten, eller som ett av flere verktøy i undersøkelsesfasen. Vedrørende tolkning og praktisk anvendelse av kartleggingsresultatene, var det stor grad av enighet om at kartleggingsverktøyene må sees som et supplement til andre måter å kartlegge barn på.

Backe-Hansen (2009) hevder at initiativet til et kunnskapsbasert barnevernsarbeid og interessen for evidensbasert praksis i Norge i stor grad har kommet fra sentralt hold, og ikke fra norske forskere innenfor barnevernsarbeid eller barnevernsarbeidere selv. Vår evaluering og erfaringer fra dette og flere andre forskningsprosjekt tilsier at det ikke nødvendigvis er så avgjørende hvor ideene til prosjekter kommer fra, men at de som primært skal iverksette implementeringen ser at metoden eller programmet er egnet til å imøtekomme deres behov (Midthassel 2002). Som det framgår av denne evalueringen ga saksbehandlerne uttrykk for at dette kartleggingsprosjektet hadde vært nyttig, men også at det gjenstår faglige diskusjoner om blant annet omfang, tolkning, formidling og innholdet i det tverretatlige samarbeidet. At gjennomføringen tok såpass lang tid, kan indikere at ikke alle saksbehandlerne alltid så den umiddelbare nytten av kartleggingen som ble gjort. Det kan sånn sett tenkes at kartlegging som gjennomført i dette prosjektet blir for omfattende og tidkrevende. En mer selektiv kartlegging av barn som saksbehandlerne føler seg mer usikre på, kan i den sammenheng være et viktig vurderingstema. Slik vi har fått beskrevet det tverretatlige samarbeidet i kommunen, er det i enkeltsaker et utstrakt samarbeid mellom barneverntjenesten, helsesøster og lærer. Dette kan ha sammenheng med at prosjektet ble gjennomført i en liten kommune. Våre funn viser likevel at det fortsatt er viktig informasjon om barn med tiltak fra barneverntjenesten som ikke har blitt videreformidlet eller fanget opp av barneverntjenesten. Dette understreker etter vår mening at det tverretatlige samarbeidet mellom barneverntjeneste, helse og skole har et klart forbedringspotensial og at standardiserte kartleggingsverktøy kan bidra i denne sammenhengen. På grunn av språklige barrierer ble ikke barn med minoritetsbakgrunn kartlagt i vårt prosjekt. Innslaget av innvandrerbarn og norskfødte barn med innvandrerforeldre har imidlertid økt de siste årene og utgjorde 21 prosent av alle barn med tiltak i 2009 (Kalve og Dyrhaug 2011). Det vil derfor være av stor betydning at barneverntjenesten også får erfaring med kartlegging for denne gruppen barn og foreldre. Både SDQ og andre standardiserte verktøy er oversatt til en rekke språk, så for de fleste foreldre og barn vil det være mulig å framskaffe kartleggingsskjemaer på deres eget morsmål. Dersom videre arbeid med kartlegging ikke inkluderer barn med minoritetsbakgrunn, vil etter vår mening denne gruppen barn ikke få samme kvalitet i barneverntjenesten som norske barn. Pilotprosjektets begrensede omfang tilsier at en mer omfattende utprøving og evaluering vil være nyttig. Dette vil gi bedre svar på om de standardiserte kartleggingsverktøyene som her er benyttet kan gi bedre kunnskap om barna, slik at de etter hvert blir en naturlig del av barneverntjenestens verktøykasse.

Sammendrag

Barn som får tiltak fra barneverntjenesten har ofte sammensatte vansker. Formålet med denne artikkelen er å undersøke om bruk av standardiserte kartleggingsverktøy bidrar til bedre identifisering av psykiske, somatiske og skolerelaterte vansker, samt å beskrive saksbehandlernes erfaringer med bruk av slike verktøy. Artikkelen tar utgangspunkt i et pilotprosjekt som ble gjennomført i en kommunal barneverntjeneste med 50 barn som allerede hadde tiltak fra barnevernet. Informasjon fra kartleggingsverktøyene og fokusgruppeintervju med saksbehandlerne utgjør datagrunnlaget for artikkelen. I om lag en tredel av sakene framkom det ny informasjon om barna, vesentlig knyttet til helse og skole. Saksbehandlerne ga uttrykk for at kartleggingen bekreftet eget klinisk skjønn, men bidro også med ny kunnskap om barna. Kartleggingsrutinene bidro til gode samtaler med foreldre og ungdom, og bedre kontakt mellom de involverte tjenestene.

Nøkkelbegreper: standardiserte kartleggingsverktøy, barneverntjenesten, tverretatlig samarbeid, utredning

Summary

Children in the municipal child welfare system: Interagency cooperation regarding assessment and measures.

Children in the child welfare system often have complex problems. This article investigates whether the use of standardized assessment tools improves the identification of mental, somatic and school related problems, and describes case workers’ experiences with the use of such tools. The article is based on a pilot project conducted in one municipal child welfare service with 50 children. The data in this article is based on information from the assessment tools and focus group interviews with the case workers. New information about children, significantly linked to school and health, emerged from about a third of the cases. The case workers expressed that the assessment tools confirmed their clinical judgement and also contributed new knowledge about the children. The assessment routines contributed to productive dialogue with parents and youths and better contact between the services involved.

Keywords: standardized assessment tools – child welfare services – interagency cooperation – measures

Litteratur

Aasheim, Rakel (2012) Psykisk helse blant barnevernsbarn. Masteroppgave, Det psykologiske fakultet, HEMIL-Senteret

Backe-Hansen, Elisabeth (2009) Hva innebærer et kunnskapsbasert barnevern? Fontene Forskning, 2 s. 4-16.

Barne- og likestillingsdepartementet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2009) Et kunnskapsbasert barnevern. Strategi for FoU arbeidet 2009-2012.

Bloor, Michael, Frankland, Jane, Thomas, Michelle og Robson, Kate (2001) Focus groups in social research. London: Sage.

Bronfenbrenner, Uri (red.) (2004): The ecology of human development. Bioecological perspectives on human development. Thousand Oaks: Sage publications.

Clausen, Svein Erik og Kristofersen, Lars B. (2008) Barnevernsklienter i Norge 1990-2005. En longitudinell studie. Oslo: NOVA.

Egelund, Tine og Sundell, Knut (2000) Til barnets beste. Undersøgelser af børn og familier – en forskningsoversigt. København: Hans Reitzels Forlag.

Goodman, Anna og Goodman, Robert (2012) Strengths and Difficulties Questionaire scores and mental health in looked after children. The British Journal of Psychiatry, 200, s. 426 - 427

Halkier, Bente (2006) Fokusgrupper. Roskilde: Roskilde Universitetsforlag.

Havik, Toril (2003) Barnevernsbarna i skolen – hvordan har de det egentlig? Barnas, foreldrenes og klassestyrernes oppfatninger. I Elisabeth Backe-Hansen (red): Barn utenfor hjemmet. Flyttinger i barnevernets regi. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Havnen, Karen, Jakobsen, Reidar og Stormark, Kjell Morten (2009): Mental health problems in Norwegian school children placed out-of-home: The importance of family risk factors. Child care in practice, Volume 15, Issue 3, s.235-250.

Helsetilsynet (2012) Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2011 med kommunalt Barnevern – undersøkelse og evaluering. Oslo: Helsetilsynet.

Heyerdahl, Sonja (2003) SDQ – Strength and difficulties questionnaire: En orientering om et nytt spørreskjema for kartlegging av mental helse hos barn og unge, brukt i UNGHUBRO, OPPHED og TROFINN. Norsk Epidemiologi, 13 (1), s. 127-135.

Hogde, David, R., Lacasse, Jeffrey R. og Benson, Odessa (2012) Influential publications in social work discourse: The 100 most highly cited articles in disciplinary journals: 2000-09. British Jornal of Social Work, 42, 765-782.

Iversen, Anette, Havik, Toril, Jakobsen, Reidar og Stormark, Kjell Morten (2008) Psykiske vansker hos hjemmeboende barn med tiltak fra barneverntjenesten. Norges Barnevern, nr. 1, s. 4-9.

Iversen, Anette, Hetland, Hilde, Havik, Toril og Stormark, Kjell Morten (2009) Learning Difficulties and Academic Competence Among Children in Contact with the Child Welfare System. Child and Family Social Work, 3, s. 307 – 314.

Jee, Sandra H., Szilagyi, Moira, Conn, Anne-Marie, Nilsen, Wendy, Toth, Sheree, Baldwin, Constance og Szilagyi, Peter G. (2011) Validating office-based screening for psychosocial strengths and difficulties among youths in foster care. Pediatrics, volume 127, 5, s. 905-910.

Kalve, Trygve, Dyrhaug, Tone (2011) Barn og unge med innvandrerbakgrunn i barnevernet 2009 (No.97882-537-8239-8239-3. Oslo: SSB.

Krueger, Richard A. og Casey, Mary Anne (2009) Focus Groups. USA: SAGE Publications, Inc.

Levitt, Jessica, M. (2009) Identification of mental health service need among youth in child welfare. Child Welfare, Vol. 88, s. 27-47.

McNamara, Patricia og Neve, Elisabetta (2009) Engaging italian and australian social workers in evaluation. International Social Work, 52 (1), s. 22-35.

Midthassel, Unni (2002) Teacher involvement in school development activity. A study of teachers in Norwegian compulsory schools. Bergen: University of Bergen, Department of Psychosocial Science.

Munro, Eileen (2007) Effective child protection. London: Sage Publication.

Munro, Eileen (2011) The Munro review of child protection: Final report – a child centred system.London: Great Britain Department for Education.

Nordstoga, Sigrid (2006) ASEBA i barnevernundersøkelsen i Søgne kommune – evaluering etter ett år. Kristiansand: Rapport fra Høgskolen i Agder.

Parton, Nigel, Thorpe, David og Wattam, Corinne (1997) Child protection. Risk and the moral order. London: Macmillan Press Ltd.

Randazzo, Kathrine Van Dusen, Landsverk, John og Ganger, William (2003): Three informant’s reports of child behavior: Parents, teachers and foster parents. Journal of the American Academy of child and adolescent psychiatry, 42:11.

Rossi, Peter H., Lipsey, Mark W. og Freeman, Howard (2004) Evaluation: a systematic approach (6 th ed.). Thousand Oaks. London: Sage Publication

Skilbred, Dag og Havik, Toril (2011) Barn og unge som bor i fosterhjem – mestring og trivsel i skolen. Norges Barnevern, 3.

Sommerchild, Hilchen og Grøholt, Berit (1997) En arbeidsmodell for førstelinjetjenesten. I: Lærebok i barnepsykiatri. Oslo: Tano Aschehoug.

Ursin, Gøril, Holsen, Ingrid og Stormark, Kjell Morten (2008) Firfot-modellen- en modell for å forstå barns psykiske helse. Bergen: Regionsenter for barn og unges psykiske helse-Vest. Unifob Helse.

Vinnerljung, Bo, Öman, Maria og Gunnarson, Thomas (2005) Educational Attainments of Former Child Welfare Clients – a Swedish National Cohort Study. International Journal of Social Welfare, 14, s. 265 – 276.

Wald, Michael og Woolverton, Maria (1990) Risk, assessment: The emperor’s new clothes? Child Welfare, no 69, s. 483-511.

Whyte, Stewart og Campbell Anne (2008) The strengths and difficulties questionnaire: A useful screening tool to identify mental health strengths and needs in looked after children and inform care plans at looked after children reviews. Child Care in Practice, Vol. 14, 2, s. 193-206.

04.12.2013
21.08.2023 17:14